bird is the word

jeg tror jeg var på årets Øya-konsert. kanskje fordi jeg ikke kommer så godt overens med store scener, der menneskene blir som små dukker jeg føler jeg kan ta mellom pekefingeren og tommelen og bare løfte opp, så de kan dingle og slenge der, med gitaren i hendene og trommestikkene uten et trommesett å slå på. da er det bedre med små scener, scener der man kommer nærme og får se på riktigt, ikke via en skjerm, så du bruker store deler av konserten på å finne et bedre sted der du kan se de virkelige menneskene, ikke bare høre det de spiller. jeg er på konsert for visuelt input, stort sett.

men når det er sagt; Andrew Bird er en … virtuos. spiller fiolin, plystrer fiolin, spiller fiolin som en liten gitar, eller en ukulele. spiller andre instrumenter. sampler live og spiller over samplinga. plystrer som en fugl, synger med en jazzete croonerstemme, klapper rytmer, blander taktarter. og noen ganger går det litt i stå. starter litt for raskt, surrer med samplinga, kobler fiolinen ut ved et uhell, men vi klapper likevel. applaud the failure! bare at det ikke er failure, det er ikke fiasko. det er live, ekte, sjarmerende, morsomt og gjennomført fan-tastisk.

og hadde dette klippet (som dukker opp litt lenger nede) vært fra kveldens konsert, hadde jeg vært verdens lykkeligste et sted mellom 3.40 og 3.50, kanskje akkurat på 3.50, idet jeg hadde innsett at jeg faktisk får høre Sovay, sangen jeg kunne høre om og om igjen den sommeren jeg var nitten og nettene jaget skyene vekk så sola kunne spre nattlige stråler over byen, men med dagen kom alltid skyene tilbake igjen, det var skyer hele tida. og jeg hørte Sovay om natta, drakk øl ute på byen, hørte sauebjeller, tok bilde av ei død kråke midt på natta. tegnet sirkler rundt et stadig svakere omriss av deg, var det ikke sånn det var?

det har gått noen år.

jeg burde hørt mer på Andrew Bird i mellomtida.

Reklame