tingene som ikke er

regnværsreggaebluesindiebalkanhipsterfolkpoprock

jeg vil ikke ha regn. de røde støvlene mine tar inn vann. ikke mye, og gjennom en sprekk så liten at jeg ikke kan se den og ikke gaffae den, men nok til at jeg blir våt.

og nå regner det i Oslo. det er siste dag med Øya. jeg skulle være der klokka ett og se Bob Hund, men jeg la meg halv sju-sju. å tro at jeg skulle stå opp klokka elleve:tjue var vel optimistisk, selv til meg å være.

jeg har tilbrakt to-tre timer i senga. sett på regnet ute. kjent meg trøtt. knota på nettet. surra rundt og rundt på et sted som ikke strengt tatt eksisterer. du kan ikke ta på internett. det er som å ha tilgang til en idébank, til Platons idéverden eller alle de stedene Petter Smart lager maskiner til, så Donald og Skrue og nevøene kan reise inn i hoder og sinn og datamaskiner og telefaksveien (men ingen telefakser lenger, gjør de vel? en gang toppen av modernitet. nå en gammeldags greie. jeg skulle ønske jeg hadde en faksmaskin og en venn med en faksmaskin så vi kunne sendt hverandre handskrevne brev som likevel kom øyeblikkelig, uten ventetid. så kunne vi tegne små beskjeder til hverandre, små illustrasjoner, skrive historier, lister. sånn som bestevenninna og jeg gjorde da vi sto i hver vår butikk i samme kjede i den byen der oppe i nord). sånn er internett. et sted, men ikke et sted. et sted som er overalt, du kan få tilgang til det samme hvor enn du måtte befinne deg (om det ikke er bak sensurerte internettvegger i Kina eller Nord-Korea eller hvor de nå måtte finne på å sensurere informasjonsflyten).

ganske fantastisk, er det ikke?

ok. kle på meg. finne stïne-petrine. kjøpe frokost på veien. et par nye støvler (svarte eller røde, je ne sais pas choisir). regnbukse? øya.

eller vente til Beirut og Röyksopp. after all, i’m excited about the new tracks. sa jeg ikke det?

Reklame

tante blå

eller jenny wilson, som hun egentlig heter, og sikkert ser mer ut som uten den merkelige blå kappekjolen og hatten hun hadde på på Sjøsiden idag, er fan-tastisk. foreløpig er Øya-høydepunktene mine: Andrew Bird, Florence + the Machine og Jenny Wilson. godt mulig at mange av konsertene jeg har gått glipp av burde vært på denne lista, sånn egentlig, men jeg har som sagt gått glipp av dem (Jaga Jazzist, Grizzly Bear, Beach House, Kråkesølv, Hello Saferide … og en hel gjeng. har vært dårlig festivalgjenger. det er så mye annet som må gjøres; rydding, organisering, jobbsøknad, klesvask, generell knøing … ).

men det var Jenny da. jeg vet ikke helt hva det er, men noe er det. noe i linjer som «let my shoes lead me forward» og noe i klappinga og noe i stemmen og noe rytmen, melodien; den snåle men veldig funkbare blandinga av elementer fra rock, jazz, r’n’b; hva som nå enn måtte falle inn i Jennys hode (eller hva vet vel jeg). noe er det, og det er skikkelig kult. klappa og dansa, kjente festivaljubelen komme fram på riktigt, for første gang under årets Øya. jeg vet ikke hvor den har gjemt seg, men jeg merka at det var veldig vanskelig å svare Pitchfork på hva jeg syntes om konserten til Bon Iver, all den rid jeg ikke var i rett humør da jeg så den. jeg er så påvirkelig, ytre faktorer som vær, folk, klær, generell selvfølelse spiller alltid inn på konsertopplevelsen min, og er en overvekt av disse faktorene i minusboksen eller langt nede klarer jeg nesten aldri å virkelig ha det fint, eller like konserten. jeg kan si at det fra en objektiv vinkel virka bra, men vi vet alle at alt som er anmeldelser av musikk, konserter, teater, bøker, all that jazz er subjektive.

det handler om følelser. hva man føler, hvordan man rives med (eller ikke rives med) av artist og publikum og samspillet mellom dem. det er det som gjør konserten. da var det lettere å snakke om röyksopp og hva jeg trodde de hadde betydd for norsk musikkliv. åja, mye enklere. om jeg hørtes så veldig smart ut er en annen sak, men hei, jeg har ikke all verdens mikrofon/intervjutrening, så jeg tror jeg gjorde det pretty alright.

og etter madness var det bakgårdsfest. jeg legger meg nå, så det var vel vellykka. yay bakgård, yay bål i tom oljetønna, yay yay.

og yay søvn, og yay yay yay jenny wilson:

og denne, fori den passa bra til en sein kveld – tidlig morgen.