hejdå Øya

by vaarloek

antiklimaks på gang. vil ha folk og dansing og fest, ikke rommet mitt og natta. Röyksopp laga fest på Enga. Det var yr i lufta, men det gjorde virkelig ingenting, tvert imot passa det perfekt. yr og litt småkjølig klar luft. sånn passe arktisk sommer, noe som naturlig nok passer perfekt til Röyksopps arktiske lydbilde. jeg dansa og hoppa, alene, sia Stine forlot meg til fordel for Tommy Tokyo & Starving for my Gravy borte på Sjøsiden. det var helt sikkert en bra konsert, men Tommy Tokyo tenker jeg jeg får sjansen til å se en anna gang om ikke så lenge. Neppe Röyksopp, med Anneli Drecker og Robyn (!) og noe som ligna på Karin Drejer, men som visstnok var Anneli. Jeg sto langt bak og tenkte KARIN DREJER. men jeg kan lett ha tatt feil. åh. danse i regnet. Röyksopp. panteboden (som jeg oppdaga altfor sent. noen burde informert meg når jeg sa ting som «har ikkje råd tell øl». på to kjappe runder på under 20 minutt tjente jeg over 150 kr. en liten runde under første del av Röyksopp ga meg førti-femti til. herregud, så rik jeg kunne ha blitt. kunne levd på pantepenger, hadde jeg bare begynt med dette på onsdag. bitter, men samtidig fornøyd. 200 kr i overskudd. penger til mat. eller kanskje noe annet fint jeg trenger. et nytt klesplagg som kan gjøre meg glad. eller sengebein.

heart

sweetness. hva nå? jeg vil på frivillignachet men nedrigg har egen fest senere. jeg vil ut, men klokka er ti over ni tolv og jeg vet ikke helt hvem som er ute, og jeg er lei av å sende meldinger, trykke med tommelen er så slitsomt. dessuten festa jeg igår, og imorra må jeg vaske på jobb og rigge ned og forhåpentligvis få henta pc-pulten. så det beste hadde nok vært søvn. og jeg liker søvn, søvn er bra. men akkurat nå vil jeg ha mer moro. meeer!

DSC01664jess. peacetegn og vind på vei hjem. og litt regn. og gjørmete støvler:

DSC01663det ble med andre ord FESTIVAL til slutt

jeg har tilogmed mystiske blåmerker jeg ikke aner hvor kommer fra, men jeg må jo tydeligvis ha slått meg en eller annen gang de siste dagene

DSC01646

og her er vi på Beirut i kraftig regnskyll. dråpene samla seg opp på scenetaket og raste ned i gigantversjoner på oss, der vi sto ved gjerdet atmed et par overentusiastiske ungjenter (kremt) uten regnklær og med langt hår som de slengte dråper på oss med, mens de ropte WE LOVE YOU og dansa, dels i utakt. Stine ser ut som ei porselensdukke, jeg har en mystisk grå flekk over munnen. litt sånn; Hanne, tredagersskjeggversjonen. men det er nok bare en regndråpe.

DSC01655

konklusjonen er at litt regn aldri har skada noen (direkte i alle fall), og at det alltid er litt antiklimaks når favorittlåta di er den første bandet spiller. ja, jeg ville veldig gjerne høre Nantes, men ikke som låt nummer 1. jeg ville vente på den. håpe å høre den velkjente introen, være småredd for at den ikke ble spilt. og så starter den showet og alt etterpå blir litt … rart. for han har jo allerede sunget «it’s been a long time, long time now» og jeg vet ikke helt hva jeg skal vente på lenger. heldigvis dukket A Sunday Smile opp litt senere, og fikk meg til å innse at jeg venta litt på den og. særlig sia Zach Condon oppfordra til allsang fra scena. og det er fantastisk å kunne stå helt fremst ved høyttaleren og føle at man egentlig kunne klart seg uten ørepropper. jeg elsker lyd som ikke er for høy. det var en del bassoverdrivelser ute og gikk på årets Øya, for eksempel. det er ikke så himla kult når man ikke hører stemmene, bare bassen. Fever Ray, for eksempel. bare bass. Röyksopp led også litt av det. men samma fan, dét var en fest.

og jeg klarer ikke wrappe dette opp på en bra måte. jeg er sulten og ikke klar for senga. jeg fikk en kaffe og drakk over halve før jeg innså at klokka var nærmere ti. kanskje det er derfor jeg ville ha en fest. danse meg litt sliten. kanskje det er derfor jeg ikke klarer å slutte å skrive. koffeinet surrer med hodet mitt. det er alltid greit å skylde på koffeinet.