jeg vet hvorfor det heter stikkelsbær nå
slutten av august, og jeg fikk endelig vandre berrføtt rundt på en plen og plukke bær; bringebær, solbær, ripsbær og stikkelsbær med spisse nåler stikkende ut. stikkebær. men gode bær.
og jeg har ei hylle på veggen og en pult på golvet. nei, jeg har ikke blitt praktisk anlagt, men jeg har ei venninne med en indre snekker. det er nesten like bra som å ha fiksa det sjøl.
og jeg er sliten, to dager med nedrigg på øya tok på. jeg har blåmerker på lår og armer, støvler og sko fulle av gjørme, og ingen oversikt over hvilken dag eller dato det er lenger. så ille at jeg faktisk glemte helt at jeg skulle på ei pressevisning av Case 39 idag. borte vekk, helt til jeg tok trikken mot Frogner og Anne sa «så rart å være tilbake på Frogner» og jeg kvitterte med «hver gang jeg dra forbi Hegdahaugsveien ..» og da kobla hjernen min sammen alt; dato, dag, sted. jeg hadde et sted jeg skulle vært klokka ett. men jeg trodde det var onsdag helt til klokka nærma seg to. jeg trodde det var onsdag nittende, og jeg fikk telefon angående jobbgreier, jobbtips, jeg prøvde å få oversikt over alt; kunnskap, erfaring, jobber, bibliotekbøker som må leveres. jeg trenger å få på rutine snart. man skal ikke være så redd for rutinen. rutinen er vår venn. og som alle virkelige venner krever den ikke konstant oppvartning og vennskapspleie. man kan forlate rutinen en stund, ikke sant, men det er alltid fint å komme tilbake til den.
syns nå jeg.
tingene som ikke er 