noen ganger liker jeg pastell

litt fordi det er som en drøm, kanskje
eller fordi alt i pastell føles som et minne

den litt fine nostalgiaen, den med bilder i sepia og gamle tynne kaffekopper med lyse påmalte blomster og gullkant. den med nedarvede grammofoner, slitte dagbøker, en gammel hand så lys og tynn i huden at du nesten ser rett gjennom den; lyse, lyseblå øyne, gullkantede rammer, kamferdrops og en sommerkjole du vokste ut av for lenge, lenge sia.

som om pastell er ideen om noe sart og mykt, noe ungt og samtidig så gammelt; søte barneklær, et ullpledd mormor ga deg, en prinsessedrøm du alltid bar på, sukkerspinn på tivoli, love hearts i lomma.

noen ganger liker jeg pastell. nå, for eksempel. kanskje det er krøllene som krøller seg inn i meg og gjør meg sukkersøt og romantisk. peut-être.

Reklame