noen ganger liker jeg pastell
av vaarloek
litt fordi det er som en drøm, kanskje
eller fordi alt i pastell føles som et minne
den litt fine nostalgiaen, den med bilder i sepia og gamle tynne kaffekopper med lyse påmalte blomster og gullkant. den med nedarvede grammofoner, slitte dagbøker, en gammel hand så lys og tynn i huden at du nesten ser rett gjennom den; lyse, lyseblå øyne, gullkantede rammer, kamferdrops og en sommerkjole du vokste ut av for lenge, lenge sia.
som om pastell er ideen om noe sart og mykt, noe ungt og samtidig så gammelt; søte barneklær, et ullpledd mormor ga deg, en prinsessedrøm du alltid bar på, sukkerspinn på tivoli, love hearts i lomma.
noen ganger liker jeg pastell. nå, for eksempel. kanskje det er krøllene som krøller seg inn i meg og gjør meg sukkersøt og romantisk. peut-être.
tingene som ikke er 
I stavanger er det en gata der alle husa er malt i forskjellige pastellfarger.
Se der ja, Polyvore sett! Lenge siden jeg har drevet med det. Fikk litt inspirasjon til å begynne igjen nå!
difference: det høres akkurat passe fint og søtt og nostalgisk ut. må dra til stavanger og se. litt som kristiansund, på den ene øya der, nordlandet kanskje. der ligger det en hel liten rekkehuslandsby, nesten. alle maler husene i forskjellige farger. bortsett fra det rekkehuset der pappas fjerdemenning bor. det var helt brunt.
frøken paris: jeg er nesten aldri på polyvore. jeg var nesten aldri der heller. men av og til er det litt fint. og det var bare fordi jeg så ei venninne hadde laga et høstsett at jeg tenkte damn, jeg vil også dagdrømme om fine ting. og så ble det rosa og gull og fine sko.