svimmelheten, alltid denne svimmelheten

by vaarloek

det er mange grunner til at vi blir som vi blir. det hender for eksempel at jeg lurer på hvem jeg ville vært om jeg hadde blitt født dagen jeg skulle ha kommet til verden på, istedet for en dag tidligere. ville det hatt noe å si? om jeg var hanne født 30. august i stedet for hanne født 29. august, ville jeg følt meg annerledes? ville det ha betydd noe om det som var datoen som hørte til meg var 300885, ikke 290885? delt bursdag med mary wollstoncraft og cameron diaz og ikke ingrid bergman og michael jackson?

eller om jeg hadde fått et anna navn, om pappa hadde fått viljen sin og ingen med etternavnet mitt allerede het kjersti, hva ville det gjort med meg? jeg kunne vært en kjersti, tror jeg. mamma ville kalle meg camilla, sikkert med c, det var sånn de gjorde det på 80-tallet. jeg ser ingen camilla i meg. kamilla med k, kanskje. hun har kanter som er litt røffere, litt tøffere. det finnes ingen c-er i meg. en kantet k, kanskje, men ingen c.

jeg ville alltid ha et mellomnavn. da jeg hadde lest sofies verden tenkte jeg at jeg kunne vært hanne sofie. senere irriterte jeg meg over at mamma og pappa ikke kalte meg opp etter noen, ga meg en link til historien. de kunne brukt bestemors mellomnavn, så jeg ble elise, eller hanne elise, men det går ikke helt for e+e blir bare e, en glidende overgang, så jeg ville blitt hanne lise, og det kunne jeg aldri stått inne for.

ei stund la jeg til mammas etternavn. jeg var demokratisk og rettferdig anlagt, men jeg forsto etterhvert at to -sen-navn i rekkefølge ikke var en kombiansjon man godtok. ei stund føltes det annerledes. et ekstra navn for å tydeliggjøre hvem jeg var. men nå føles det tydeligere uten.


eller om vi aldri hadde flyttet inn til byen, som egentlig bare er et stort tettsted, men i norge er vi ikke borstskjemte med byer så vi er rause med tittelen, men blitt boende på øya til jeg skulle begynne på videregående? alt hadde vært annerledes da. jeg ville ikke vært meg. eller, jeg ville ikke vært den jeg er i dag. delvis, noe ville vært det samme, men så mye anna ville ikke vært der.
ingen får noengang vite hva.

og det hender, det hender dette snurrer rundt i hodet mitt, fra venstre til høyre i form av gnistrende elektroner, og det føles som en malstrøm eller en omvendt skypumpe som slynger seg ut i et utall retninger med et utall mulige historier og versjoner av meg, av livet.

det er mange grunner til at vi blir som vi blir. javisst, javisst. men det er enda flere grunner til at vi ikke blir noen andre.

Advertisements