det kommer en dag

by vaarloek

mandag.
regn.
sliten.

sov for lenge. litt blå, liksom. eller kanskje mer grå. og det er noe spesielt med regntunge mandager. aller fargene fra helga har blitt kjørt inn i ei grå smørje. intensiteten flyter i regndammer.

jeg trenger frokost og rene klær. dessuten: besøk og bursdag tar på. aktivitetshelg. men Riya fra Singapore via utveksling i Århus har fått sett ganske mye Oslo i alle fall. og jeg har fått lekt meg på Norsk Folkemuseum, som mangler et par essensielle norske regioner (nord-norge, for eksempel. sør?) og øst av min kunnskap om norsk historie, samer og morsomme anekdoter. spiste en lakrisstang gjorde vi og. folk utenfor nord-europa har visst ikke stor kjennskap til lakris, og det er jo viktig å smake litt på et lands populærer matvarer. på lørdag (yay bursdag, nei, historien om meg som var på fjortisfyll og fortalte historier om igjen og liva opp vors med ace of base og bailando og gikk ut og snudde i døra da det kosta penger og dro hjem og spiste for å stagge kvalmen som begynte å melde seg, men til ingen nytte, skal ikke bli fortalt i detalj her) var det valgrally og grønlandsdager, så da fikk vi roser fra Arbeiderpartiet, og Riya kjøpte en svele med brunost. jeg tror ikke lenger noe på at utlendinger liksom ikke skal like brunost ved første gangs smak, for nå har jeg hatt både en tysker og en singaporeaner på besøk og begge sa «nam». sådetså.

og jeg kjenner at jeg ble mer glad i oslo igjen. det skjer alltid, når man føler man må vise noen byen man bor i, eller stedet om det ikke er så stort. man gjenoppdager det. sammenligner det med andre. hører fine ting. ser det litt på nytt. Riya liker oslo. det er rent her, sier hun. og mer mangfoldig enn hun trodde, og nordmenn ser ut til å ha det mer gøy enn danskene. i tillegg snakker vi penere.

men alle snakker jo penere enn dansker. stort sett.