det finnes tre bilder av Vincent Van Gogh
dette er det ene
hvordan de vet at det er Vincent som sitter med ryggen til kan jeg ikke fortelle, for jeg vet det ikke selv, men museet i Amsterdam påsto hardnakket at det er ham.

og det er unektelig litt rart, i dagens digitale bildetyranni, å tenke seg at det finnes mennesker som etterlot seg kun tre bilder, hvorav det ene er en uidentifiserbar rygg. enda mer: det finnes mennesker som aldri ble bevart i et eneste bilde, eller mennesker som ble bevart tilfeldigvis i en mengde, men aldri identifisert.
når folk for første gang så bevegelige bilder på lerretet er det ikke så rart de ble tolket som spøkelsesaktige, skumle. så de la til lett pianomusikk, så bildene ikke skulle minne om livet, hvordan det ser ut, hastig drar forbi, hvordan vi er små og u(be)tydelige prikker i vrimmelen i den store sammenhengen.
og noen finnes det tusenvis av bilder av. et helt liv dokumentert, stadig oftere. barn vokser opp nå med hele livet sitt synlig på blogger og facebook og twitpic og hvem vet hva fremtiden bringer av digitale krumspring. det er rart å tenke på. jeg tror jeg foretrekker muligheten for selvredigering. det er en fin ting med å være et barn av åttitallet i alle fall. vil jeg brette ut livet mitt kan jeg gjøre det, og det er mitt valg. jeg finnes ikke dokumentert steg for steg på nett, i digitale bildemapper eller arkiver. jeg kom hit som et stort sett voksent menneske, det har vært mitt valg hele tiden.
Vincent malte selvportretter. for å se seg selv, bekrefte sin eksistens? i så fall hadde han bare trengt en mobiltelefon i dag.

edit: men istedet tok han fram en pensel og malte seg selv i en virvel av blåtoner. blant annet.
