fordi jeg så Walk the Line her om dagen
fordi jeg er svak for gode coverversjoner
fordi dette er en av de fineste sangene jeg vet om
og fordi dette klippet burde gi deg et smil om munnen
jeg kjenner meg skikkelig høy. gira, liksom. full av noe boblende, varmt. litt som å være forelska, men dette går nok fortere over. jeg tror ordet jeg leter etter er «oppstemt». ja, jeg er skikkelig oppstemt. jeg har akkurat sett Upperdog, Sara Johnsens nye film, og er overbevist om at den kommer til å gå inn i historien som en norsk klassiker. den er varm, velspilt og elegant fortalt; vakker å se på og med noen nydelige overganger, scener og utsnitt. i tillegg har den en historie å fortelle. eller kanskje flere, det kommer an på hvordan du definerer. mennesker i «storbyen» (hei, det er Oslo, det er grenser for hvor stor denne byen kan bli (skjønt det er jo ikke det. den kommer til å vokse. jeg mener bare: det er grenser for hvor storby Oslo kan være akkurat nå) som finner hverandre, ensomme, sjenerte, utadvendte, svake, sterke. det er historien om forhold som blir til; vennskap, kjærlighet, lidenskap, et søskenforhold. Yanne og Axel er et adskilt søskenpar, adoptert fra Vietnam til to forskjellige familier som valgte ikke å holde kontakt. Yannes polske venninne og kollega Maria jobber også som hushjelp for en familie på beste vestkant (særdeles nær Frognerparken, virka det som) og gjett hvem sønnen i huset er? og så har du Per fra nord, med soldatfortid i Afghanistan, spilt av Mads som en gang for ti år sia var kjekkasen alle jentene swoona over på NUK, der han satt med gitaren og spilte Creep. true story.
men tilbake til filmen:
dette er hovedbrikkene. Yanne, Axel, Maria, Per. vil du se puslespillet lagt ut i sin fulle form bør du finne en kino og dra og se selv. du kommer ikke til å angre.
nei, det tror jeg virkelig ikke.
Edit: etter å ha snusa litt rundt på anmeldelser nå i dag ser jeg at noen kritiserer filmen for å ha et banalt og forutsigbart plot. andre mener filmen er for lite ambisiøs og derfor feig. det kan kanskje stemme det. vi gikk til feil sal og så altfor høy reklame (fy til oslokino for å ha så høyt volum på reklamen at man må rope til hverandre og putte papir og ørepropper i ørene), så vi glipp av introen. kanskje er det en standard historie, som på sett og vis forherliger Norge og nordmenn. jeg fikk riktignok ikke helt med meg det. men saken er jo den at klisjeer er det livet vårt er bygd opp av. gjenkjennelige historier er gjenkjennelige ikke bare fordi de har blitt fortalt til oss før, men fordi de resonnerer med våre liv. det som skiller en bra film fra en dårlig film er hvordan klisjeene behandles, hvordan de fortelles til oss. colour me en del av majoriteten, men jeg syns faktisk Upperdog lykkes der. filmen er ikke et drama, men dramakomedie. den gjør oppstemt. det er feelgood, men med sjel, og en feelgood gjør jo akkurat det med sitt publikum, bekrefter en forestilling om verden som et sted der tilfeldigheter kan føre til store oppdagelser, der kjærlighet kan dukke opp på de merkeligste steder, der det er en reell mulighet til å bli lykkelig.
tingene som ikke er 