bruer og ballonger

det fantes engang et meg som fremdeles trodde intenst på magien. hun hørte på joanna newsom fra oktober til desember det året hun gikk på folkehøgskole og gikk langs jordbruksjorder og kulturlandskap, dro til trondheim med jevne mellomrom og tok tog og buss opp og ned gjennom nord-trøndelag og nordland, helt til sør-troms.

jeg tror ennå på magi, innimellom, når det er natt og stjernene lyser, eller det henger fargede lys i trær eller fra tak, eller lufta farges av en stemning som man aldri kan sette ord på. av og til. ikke nå kanskje, men om jeg begynte å ta frem joanna igjen, the milk-eyed mender, så tror jeg kanskje det hadde kommet frem igjen oftere. samtidig er det farlig. jeg blir så sugd inn i det. jeg blir en som blir for knytta til ordene og magien, poesien og musikken, at jeg glemmer å leve (ikke spise, jeg glemmer aldri å spise). never get so attached to a poem you forget truth that lacks lyricisism. jeg gjorde det ei stund. verden er ikke lyrisk, virkeligheten har ikke poesi. ikke før noen finner den, skaper den. så kunst er ikke sannheten, men et forsøk på å finne den kanskje?

jeg vet ikke

men denne videoen, den er fin. sangen er kanskje enda finere. den lille je ne sais quoien har de i alle fall. og jeg tenker det er på tide å tro litt på magien igjen.

Reklame

fra de gamle grekerne

«Can you really ask what reason Pythagoras had for abstaining from flesh? For my part I rather wonder both by what accident and in what state of soul or mind the first man did so, touched his mouth to gore and brought his lips to the flesh of a dead creature, he who set forth tables of dead, stale bodies and ventured to call food and nourishment the parts that had a little before bellowed and cried, moved and lived. How could his eyes endure the slaughter when throats were slit and hides flayed and limbs torn from limb? How could his nose endure the stench? How was it that the pollution did not turn away his taste, which made contact with the sores of others and sucked juices and serums from mortal wounds?

… It is certainly not lions and wolves that we eat out of self-defense; on the contrary, we ignore these and slaughter harmless, tame creatures without stings or teeth to harm us, creatures that, I swear, Nature appears to have produced for the sake of their beauty and grace. But nothing abashed us, not the flower-like tinting of the flesh, not the persuasiveness of the harmonious voice, not the cleanliness of their habits or the unusual intelligence that may be found in the poor wretches. No, for the sake of a little flesh we deprive them of sun, of light, of the duration of life to which they are entitled by birth and being.» —Plutarch

eller som Pythagoras sa selv:

«As long as men massacre animals, they will kill each other. Indeed, he who sows the seeds of murder and pain cannot reap the joy of love.»
—Pythagoras
peace