hei høst, long time no see

det er snart høst igjen

jeg fryser stadig mer. nettene blir kaldere, jeg burde henge opp panelovnen under vinduet. ifjor på denne tida var jeg varm. hele tida, bortsett fra på forelesninger og i kinosaler. jeg bodde i singapore, hvor rart er ikke det? jeg var ikke i norge og kledde på meg mer og mer klær, fikk ikke frosne fingre og røde kinn, så ikke trærne bli gule og oransje og røde. jeg lå i senga og hørte på vifta bråke. hørte på tordenskrall og så lynglimt, hørte regnet tromme mot tak, mot asfalt, mot alle mulige overbygg. jeg lærte meg å spise med pinner. begynte å kjenne indisk mat smake mer enn bare sterkt, studerte maurveiene på badet. de var travle, alltid høyt trafikkerte.

jeg så en kakerlakk og enda fler på kjøkkenet og sverga på at jeg aldri skulle klage over bananfluer igjen. et år senere; og jeg har gnålt om dem fra juli til september. å lese meg selv i singapore nå, er som å lese en annen. på sett og vis føles det litt som folkehøyskolen; et sidespor i livet. eller en omvei. lærerikt, bevares. tidvis skikkelig kjipt, tidvis veldig bra (som det gjerne skal være, særlig de første månedene i et nytt land); og jeg sitter ikke tomhendt igjen heller. jeg har møtt folk fra singapore igjen. senest riya som besøkte meg for to uker siden. det var så rart å høre singlish igjen. jeg hadde glemt hvordan hun prata. merka at jeg snakka annerledes engelsk nå. jeg mangla ord, men det kom seg etterhvert.

så jeg kasta ikke bort singapore, jeg gjorde ikke det. singapore er fremdeles der, fremdeles en del av meg, samtidig som det er vanskelig å forstå at jeg faktisk var der. og attpåtil så lenge!

og at jeg faktisk ikke har opplevd 24 høster, bare 23 … det er rart. jeg og høsten var ett så lenge. jeg trodde jeg elsket den, helt til jeg skjønte at jeg alltid hadde det best om våren. men denne høsten føles annerledes. vi får se, vi får se.

Reklame