en gang før
av vaarloek
en gang hadde jeg en bestemor
og en bestefar jeg aldri kjente, men jeg kan se hvor familiemedlemmer ligner på både henne og ham. kan ikke se meg selv. kanskje noe i øynene som skrår nedover. kanskje noe i de store ørene.
og
en gang hadde jeg en mormor
og en morfar jeg heller aldri kjente. som regel husker jeg ikke navnet hans engang, men jeg husker hvordan han døde, og at ingen fikk fortelle ham at det var kreft i magen hans. men han visste det. enten har æ kreft, eller så eksperimentere de med mæ. jeg tror det var det han sa mens han ble tynnere og sykere. jeg syns å huske å ha hørt historien.
og
en gang var jeg et lite barn
blant mange (allerede da med et blad fast i handa, bokstaver, ord, bilder. gode kroker må tidlig krøkes)
![003[2]](https://vaarloek.files.wordpress.com/2009/09/0032.jpg?w=500 "003[2]")
det forundrer meg ikke om strykebrettet på bildet fremdeles er det som brukes hjemme. krakken har vi ennå. golvet og tapeten er borte. og egentlig er gjengen på bildet også borte. spredd. dårlig på å holde kontakt. dukker aldri opp på juletrefester mer. bortsett fra meg, og av og til minstejenta i midten.
så hva skjedde?
man er nære, så er man ikke det lenger. man har noe, så mister man det.
tingene som ikke er 
Akkurat det, den siste setningen der, det tenkte jeg da jeg så på «Lærerne» på NRK Nett-TV nå. Ja. Jeg så alle 5 episodene på rappen. Prøvde å huske hvordan det var på førskolen, hvordan vi også satt tett ved siden av hverandre på benker mens vi hadde morgensamling, og så husker jeg da vi skulle lære løkkeskrift. Jeg syntes det var så fryktelig vanskelig å skrive løkke-t og løkke-f. Tenk at jeg har vært der de barna var.. Det er helt absurd. Nå er jeg på universitetet, og de barna skulle lære å lese «SOL», «JEG», «MUS». Det var meg for 13-14 år siden. Og nå tror jeg rett og slett det må skrives litt. Har jeg egentlig mista den Heidi’en som var 7 år og gikk på førskolen?
Jeg tror jeg syns nostalgi er den beste følelsen. Evt stemningen. Å tenke på ting som har ført deg helt fram til der du er nå. Alle de bittesmå tingene..
tja. jeg vet ikke helt. jeg har noen venner i et band som mener at «nostalgi e kun et finar ord førr å huske nåkka feil», og jeg er tilbøyelig til å være enig. og jeg er en fullblods nostalgiker, det bare ligger i blodet mitt og nekter å forsvinne :) jeg tror man må ta nostalgien med en klype salt. den er bittersøt og kan lett lure deg. eller, meg i alle fall. kanskje du opplever den litt annerledes.
nå fikk jeg forresten litt lyst til å se «lærerne» jeg og. fint med nrk nett-tv! jeg tror jeg må notere ned hva jeg husker fra barnehage og tidlig skolealder før det forsvinner. noe om å være stolt og spent. løkkeskrift såklart. matfri. jeg husker overraskende mye om matfri. at det ikke finnes et bilde av meg fra første skoledag i fotoalbumene våre fordi foreldrene mine glemte fotoapparatet. kan du tro det! og penalet mitt, med alt det fine skolestasjet i. trekantlinjal i blå plast, spisse blyanter, viskelær. det var et mappepenal, hovedsaklig rosa, og det lukta nytt så lenge. hadde fint mønster, klassisk seint åttitall-tidlig nittitalls grafikk som dukker opp her og der nå også. det er så lenge siden at det har blitt retro. det tar bare tjue år.
Jeg har blitt mer og mer overbevist om at ting slett ikke var så helsikes mye bedre før. I alle fall ikke alt. En gang var jeg i risikosonen for å havne i den bakleksa – for en baklekse er det, og en baklekse blir det.
Det er ingenting som er bedre enn å være tilstede her, nå – og ingen andre steder. For tretten-fjorten år siden – den tiden dere nå snakker om – var verden i ferd med å komme seg av jappetiden på åttitallet. Jappetiden husker jeg særdeles godt – det var en fantastisk tid med ansvarsfraskrivelse og det glade liv – jeg var i mine beste tenår og kunne protestere mot det jeg ville. Det kan jeg fortsatt – men i dag må jeg i tillegg holde i rorpinnen.
jeg tror heller ikke ting var så mye bedre før. man husker i rosenrødt, særlig barne-og ungdomsår (om man hadde det greit/bra). eller så tenker man at alt var bedre fordi man hadde så mye mer tid: fritid, leketid, morotid, nåtid, fremtid. jeg vet ikke. mye var bedre, mye var verre. det er ikke så lett å si.
jeg snakka med en kompis igår om dette med hvordan vi åttitalls-nittitallsbarn er den generasjonen som akkurat rakk å oppleve hvordan det er å IKKE ha hele livet dokumentert av andre på internett. hvordan vi i større grad kan velge å fremstille oss selv, mens barn som fødes nå blir fremstilt på blogger og facern og twitpic og hva som enn kommer, og at vi nok egentlig er ganske glad for at vi rakk å oppleve hvordan det var å ringe hjem til noen å be om å få snakke med dem, eller bare gå bort på døra og ringe på og spørre om de var hjemme og kunne komme ut og leke.
eller henge, når vi ble eldre. stadig yngre barn får mobil, så jeg vet ikke hvordan de gjør det lenger jeg.
jappetiden må ha vært en fint tid å protestere på. akkurat som det var ganske kjekt å protestere på seint nitti-tidlig totusentall mot alskens store korporasjoner, kapitalisme, krigføring, globalisering, overforbruk og «the american way». vil vi noen gang se nostalgisk tilbake på denne tida når vi snubler over en gammel «bush er bæsj»-button?
antakelig. gir det sju år.