type A

by vaarloek

på lørdag jobba jeg ni og en halv time. jeg snubla eller trådde feil i steintrappa mellom Rockefeller og John Dee, med en nesten-full bakk med drinkglass. knas i gulvet, jeg kom på fest noen timer senere med fire plaster og kvit teip rundt hendene for å holde dem på plass. følte meg passelig hardcore, rett fra lang dag på jobb med inkludert arbeidsulykke og tilsynelatende veldig skadde hender, til fest klokka halv to og ei flaske vin i handa. dansa rundt bålet gjorde vi og, bakgårdstyle. senere satt vi på kjøkkenet og lekte flasketuten peker på i tre sekunder, og en Trygve fra Bergen ville at den flasketuten pekte på skulle svare på hva den siste seriøse selvrefleksjonen hun (eller han, om flasken skulle snure tilbake til han som stilte spørsmålet) hadde vært.

det ble selvfølgelig min oppgave. jeg sa noe ganske ærlig, men som jeg nok også har sagt før; jeg har vært feig og venta på at livet skulle komme til meg. nå har jeg slutta med det.

idag ville jeg sagt noe annet. det er heller ikke en helt fersk selvrefleksjon (for de helt ferske holder man for seg selv en stund, til de har modna litt og ikke lenger er så dype og viktige), men jeg gjenoppdaga den i dag, da jeg kasta meg selv ut av senga ti på sju, hoppa i klær og sykla avgårde til Namra på Grünerløkka for å gå en frisk liten morratur før hun dro på jobb og jeg dro på jobb:

jeg er et undertrykt a-menneske. jeg har levd i selvbedrag i mange, mange år. morgener er best, gjerne når de er litt travle og bråkete og on-the-go. jeg trenger aktivitet, og jeg trenger ytre grunner for å være aktiv. en avtale, for eksempel. det holder ikke at jeg lover meg selv noe, jeg må love andre noe. først da virker det som noe som MÅ skje, først da er jeg motivert til å gjøre det. jeg tror dette skiller veldig ambisiøse mennesker fra oss litt mer midt-på-treet: de har en indre driv, de svarer til seg selv, de trenger kun de løftene de har gitt til seg selv, ikke til andre.

jeg vet ikke om man kan finne en slik indre motivasjon når man først har vært så avhengig av ytre motivasjon så lenge man kan huske. jeg skulle gjerne hatt det, men den er ikke der. jeg prøver, litt. prøver å vokse inn i en annen meg. det er rart, det tar tid, og jeg vet ikke om det lykkes til slutt.

men man må prøve. eller: man kan, hvis man vil.

(og vil du få et anna innblikk i bakgårdsfestfenomenet og ikke minst hva som ligger i konseptet «ågenach», for all del, les her)

Advertisements