et bilde sier mer enn tusen ord

to sier mer enn totusen

og jeg har gått litt tom for ord. det har vært så mange av dem i det siste. jeg ser mer på bilder. glee club, såklart, men nå må jeg vente på neste episode sia jeg så sjette i går. så bilder. Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet innimellom. hvorfor har det tatt meg fem år å få lest denne boka? fem år uten å sjekke ut Johan Harstad? jeg vet ikke. hva kan jeg si. det var nok med den vestlige skjønnlitterære og litteraturteoretiske og estetikkteoretiske kanon, i guess. nå er jeg fri.

litt som Claire Danes på dette bildet. sånn føler jeg meg, stort sett, pluss-minus, give or take. jeg har ikke rødt hår, ikke en rett bob og snekkerbukse har jeg ikke hatt på meg sia jeg-husker-ikke-engang, men det var sikkert på nittitallet (russetida tells ikke. den er rød, kun til to-ukers bruk og strengt tatt del av en uniform). jeg vet jeg sa jeg var litt nittitallslei for noen dager sia, men det har gått over. dessuten finnes det flere nittitall. akkurat som det finnes flere åttitall, søttitall, sekstitall, akkurat som det finnes flere 2000-tall; parallelle verdener som lever tett på hverandre men samtidig er så forskjellige at de i ettertid ses på som noe eget. noen ganger samtidig og, derfor deler vi oss inn i grupper og subgrupper. vi lever samtidig, men har vi egentlig så mye til felles?

flanell, nirvana, snekkerbukser, my so-called life.

magetopper, baywatch, eurodance, platåsko.

eller hva med tlc, rastafletter, hammerpants, moesha?

jeg bekjenner min kjærlighet til alt. men noe står seg bedre.

som Angela og Rayanne. og My So-Called Life, såklart. alltid.

Reklame

i’m a gleek

jeg har funnet en ny favoritt

type tv-serie altså. eller serie laget av tv-selskap men som fint kan streames på nettet og helt sikkert lastes ned, for hvem ser på tv lenger egentlig? med mindre det er Jakten på kjærligheten, såklart. noen sosiale eventer/ritualer må man beholde.

i alle fall. denne nye fantastiske oppdagelsen heter Glee og kombinerer humor, parodi, high school-drama og MUSIKAL på en enestående original måte. og jeg er musikal-junkie. nesten, i alle fall. serie-junkie definitivt.

perfekt kombo.

ja, jeg er definitivt en gleek.

er du?

søndagssanger: Sunday Morning (tittel going twice)

men ikke Velvet Underground. i dag er det regn ute. de fleste døde bladene på trærne har falt mot bakken den siste uka, ikke kunnet stå imot regnet og vinden for treet har dratt sevja tilbake og kvistene og festet tørker opp. et gult blad er som et menneske som blir blåere og blåere i ansiktet, lilla lepper, full mangel av surstoff. gule blader kveles.

men de er fine å se på.

uansett. det regner. dagen trenger litt piff. litt sterke farger. et lite spark bak. No Doubt:

nattlig rant: nittitallet & jeg. enda en gang.

jeg kan aldri gå rett i seng når jeg kommer hjem

klokka er kvart over tre midt på natta og jeg dryser litt, men et sted iløpet av det to siste timene tippet jeg over trøtt, til det stedet som er hakket forbi trøtt, der du egentlig får merkelig påfyll av merkelig energi

overtrøtt, og overdosert av nittitallstyggegummipop. først dj til Aqua gikk på scena; den ene nittitallsschläger’n etter den andre; boybands, girlbands, i just wanna praise you og allsang, og attenåringer som er på konsert for å mimre sine barndoms helter, nå ikke kledd i fargerike drakter, men alle i svart, Lene i Mötorhead-skjorte, var det det hun hadde? og et halv barbert hode, som en annen hipster, som hun jenta jeg så på t-banen i dag, med langt, langt hår på ene sida av hodet, og kortbarbert på den andre, ikke helt rett delt, mer som en liten halvmåne. de er mange nå, med halvt eller delvis barbert hode.

plutselig er de overalt.

jeg fikk litt nok nittitall idag. jeg tror jeg kan styre meg noen dager nå. jeg har riktignok vært så cutting edge at jeg har fronta nittitallsmoro i flere år allerede. jeg hørte på nittitallspop i 2005 liksom, så tidlig ute at det egentlig mest var ute.

eventuelt er jeg bare en nostalgiker av natur.

men nå, nå som alle skal gå rundt og digge nittitallet klarer jeg ikke å vri meg fra tanker som

som om et tiår kan selge seg til kommersialiteten

eller hva med

og jess jess ja

men jeg vet, jeg vet, vi er ikke lenger indiekids, vi er hipstere med for store briller og Lykke Li-topp/grorudpalme på hodet, for store gensere, for store alt, oversize me

lzm

men jeg var ironisk allerede da. jeg har aldri vært en del av en gjeng lenge nok til å kunne føle meg som én type. alltid hatt venner i forskjellige klikker, vært litt her og litt der, litt rotløs på identitetsfronten, med unntak av nord da. nordlending har jeg alltid vært, først og fremst.

men dette handler ikke om det

kanskje heller om:

og jeg begynner smått om senn å bli gammel. jepp. generasjonen som tar over tronen etter åttitallsungdommene. nå skal vi mimre dere! nå skal vi høre på gamle helter vi hata i noen år fordi det ER så gøy, og HUSKER du det og herreGUD den låta her dere! wohoo!

ja. det var absolutt kulere å høre på eurodance litt i hemmelighet fordi det ikke var noen som var særlig med på notene. jeg tar på meg elitistbrillene mine (over nittitallspop? et nytt bunnivå er herved erklært nådd) og disser nittitallsbølgen nord og ned. eller bare ned. hvorfor nord? vi tenker jo nord opp nå, sør ned, alltid sånn på kartene, sia gammelt av. var det noe med Hel? veien ned til helvete; gå nord, så ned?

æh. hva skal vi med helvete uansett.

THAT CRAP’S FOR LOSERS

(alle bilder hentet fra en skikkelig typisk indiekidpopulær internettegneserie fra første halvdel av 2000-tallet. the days my friend. did you think they would ever end?)

my OH my

jeg skal på jobb ikveld

gjett hvem som spiller?

hint: blast from the bubblegum-past

eventuelt sjekk ut denne:

Hjerterom og husrom?

Youth For Understanding trenger én vertsfamilie til! Ideelt sett i området Bergen/Askøy, men nå er det så viktig å få tak i en familie at alle dører er åpne, for familier fra hele landet! Kunne dette passe for din familie? Kjenner du noen som kunne vært interessert i å være vertsfamilie?

For all del; ikke nøl med å ta kontakt!

Har du rom for Shengzhe fra Shanghai?

Er du interessert i å lære om andre kulturer? Liker du å bli kjent med nye mennesker? Kunne du tenke deg å gi en ungdom fra et annet sted i verden sjansen til oppleve og lære om norsk kultur, natur og språk? Da må du lese videre!

Bli vertsfamilie – få en ny sønn eller datter!

Et slikt engasjement er noe som passer alle typer familie fra storfamilien med mange barn til single og pensjonister. Du må kunne tilby ei seng, mat og et åpent sinn! Lommepenger og alt annet dekker eleven selv. YFU søker eleven inn på en lokal videregående skole.

Bli kjent med Shengzhe fra Shanghai

I Askøy ved Bergen bor det nå en utvekslingselev i en midlertidig vertsfamilie. Han har kommet hele veien fra Shanhai i Kina for å oppleve Norge og gå på skole her et år. Han trenger nå en vertsfamilie han kan bo i fra oktober ’09 til juni ’10. Shengzhe beskrives som en gutt som alltid smiler og er blid. Han spiller basket flere ganger i uken, og er rolig og høflig. Han er 17 år, og på skolen er det matematikk som er yndligsfaget Han snakker engelsk, og går på norskkurs. «Vi har lært at i Kina heter tær «fot-fingre» og Shengzhe har lært å smøre brødskive og gå i fjellet», forteller hans midertidige vertsfamilie på Askøy engasjert.

Frivillig engasjement for en bedre verden

Youth For Understanding (YFU) er en en av verdens største og eldste utvekslingsorganisasjoner. Den er internasjonal, frivillig og ideell, med fred som formål. YFUs vertsfamilier får ikke betalt i kroner og øre, men en fantastisk mulighet til å lære mye om en ny kultur, om seg selv, og å oppleve et år utenom det vanlige! Alle kan bli vertsfamilie, de eneste man må kunne tilby er ei seng, mat og et åpent sinn.

Støtteapparat

24/7 nødtelefon, en lokal YFU-kontaktperson for deg og din familie og et erfarent YFU-sekretariat i Oslo.

Du velger

Det er hver familie som bestemmer hvilken elev de føler vil passe inn hos dere. Vi sender dere profiler og informasjon om elevene, og hjelper dere med valget. Klar for å søke? Gå til: www.yfu.no.

Vi hører gjerne fra deg på tlf. 22 69 81 80, eller send en epost til ragnhild@yfu.no for uforpliktende informasjon i dag! Vet du om en nabo, kollega eller venn som du mener ville passet godt som vertsfamilie? Vi blir svært glade for alle tips!

Ponyo på klippen ved havet; en anbefaling

har du ikke gjort det ennå: se Ponyo på klippen ved havet. jeg mener; du så Chihiro og heksene og elsket den, ikke sant? vel, dette er Miyazakis siste film, enda en gang med en miljøbevisst under/overtone (evt klartekst), fantastiske skapninger og en sterk jenteskikkelse (kanskje en kvinnekonge, Kvinnekonge?) som riktignok skaper en del trøbbel, men redder dagen til slutt. eller?

på norske kinoer i norsk drakt, riktignok: Sindre, ikke Sosuke. men veldig fin. det passet seg, bra dubba.

på oslokinoene er det nå kort tid igjen før filmen tas av plakaten, og som en som så den på kino (gratis på Cinemateket til og med): det store lerretet anbefales! virkelig. kjapp på. sov godt.

kvantesprang

en gang i tida kunne jeg danse. jeg mener, jeg kunne ta koreografi ganske kjapt og det så ikke så verst ut.

men det er lenge sia. koreografisenteret i hjernen min ligger i en intens dvale. av og til glimter det til og gir meg aha-opplevelser, der jeg prøver å henge med på hiphoptimer eller enklere aerobictimer eller hva det måtte være, egentlig, men stort sett har det form som et eneste stort spørsmålstegn. jeg tror hjernen glemmer fortere enn musklene. de er fremdeles ganske tøyelige. kanskje ikke spagatmjuke, men jeg kan bøye meg frem og ta hendene bak leggene og legge hodet inntil beina, som jeg kunne i åttendeklassen da jeg fremdeles hadde jazzballetten i kroppen.

musklene husker mer enn hjernen. kroppen, kroppen husker mer. alt man har lært sitter liksom der, som om cellene har en hukommelse som strekker seg lenger bak enn de sju årene de har eksistert, som om cellen før har overført alt den visste, lastet det ned i de nye før den selv døde ut og forsvant.

men klart. det kan ikke stemme. det ville bety at kropp og hode ikke er en sammensveiset gjeng, og vi vet jo alle at alt sitter i hodet. du har vondt i kroppen fordi hjernen kjenner det, eller gjenkjenner det. det er det som er smerte. så hvorfor føles det så ofte som om hodet ikke er med når kroppen gjør noe, eller omvendt; at hjernen skjønner, men kroppen forstår ingenting? om kroppen og hjernen

(og sjela, den der greia vi i denne kristne kulturen har misforstått og skilt ut fra både kropp og hode enda Bibelen sier kroppen og sjela er ett, når du dør dør sjela di og, flyr ikke opp til himmelen og gror vinger sammen med kvitkledde engler og alle du har kjent og elsket, nei, sjela er eksistensen, livspustet Gud blåste inn i deg med sine guddommelige lunger: alt du trodde du visste er egentlig feil)

er ett, eller egentlig bare hjernen, all kunnskap, alt du er; én ting: hvorfor føles det så ofte som de skiller seg og ikke forstår hverandre, som om du betrakter deg selv utenfra og ikke er en del av det du ser: denne kroppen, dette organiske hylsteret av celler og muskler, sener og hud, øyne, ører, hår.

og alt på innsida du ikke ser, der det lever andre ting; bakterier, virus, sopper, parasitter. om vi er en hel verden, et lite univers er det kanskje slik at vi selv er små bakterier i en annens kropp, som igjen er en bakterie en enda større kropp (som i sin målestokk ikke er større enn normalt) og slik fortsetter det: utover og utover, innover og innover, til det stedet der det ikke finnes noen ende

på noe som helst.