å komme videre

det er helg i verden. i harstad er det den lyse delen av blåtimen. bak en liten ås med høstkledde trær ligger tjukke og runde skyer som en flodbølge på vei inn over tretoppene og mot meg. det var det første jeg tenkte da jeg så de i sted, men nå ser jeg at de heller ser ut som vinterfjell, litt som de fjellene i det bildet, du vet, det maleriet med kvite runde fjelltopper og klar blåsvart himmel og et lysende kors i fjellet og et kors av trekvister nede i bildekanten, det kjente kjente bildet. Vinternatt i Rondane.

men det er ennå ikke vinter. det er høst, og jeg er hjemme i nord. jeg dro med flyet som skulle gå 08:55, men gikk kvart over, ti på halv. det var såvidt jeg rakk det, enda jeg våket hele natta fikk jeg plutselig akutt dårlig tid og pakket med meg unødvendige klær, særlig sia jeg har «tapt meg» sia sist. eller som mamma sa «ho har sett bedre ut», mens onkel lo og sa «nei, ho e flott nu». eller noe sånt. så de tre-fire kiloene som forsvant en gang mellom juni og september er visst merkbare. la oss si det var siste rest av singapore og halv-depresjonen fra første halvdel av fjorsemesteret som forsvant. det er sånn det er. «æ trur du slit nedi oslo» sa onkel, og jeg parererte meg «nei, faktisk ikkje! hadde æ slitt hadde æ ikkje blitt tynnare. tru mæ». og det stemmer. jeg trøstespiser og kjedespiser. andre har røyk eller alkohol. jeg har mat. jeg elsker mat, men noen ganger tenker jeg at jeg må passe meg litt. når jeg ikke har det bra, da må jeg passe meg litt.

men jeg skulle ikke skrive noe om mat og vekt. det kom inn fordi jeg snakka om klær jeg ikke trengte ta med, fordi jeg passer en helg haug med gamle klær igjen nå. og de ligger her hjemme, så jeg har prøvd meg gjennom plagg jeg har hatt sia jeg var seksten-søtten-atten. mange av de er fine. de jeg prøvde selvfølgelig, fordi jeg prøvde dem for å finne ut om jeg ville ha de på meg. så dro jeg til byen i tweedskjørt og følte meg passelig proff og voksen, med laptop og hæler som ikke er så høye, men klikka litt likevel.

og jeg er i mitt 25.år, men det er sjeldent det føles sånn. og her trodde jeg en gang i tida man var voksen som 25-åring. klar for etablering. giftermål. barn. eller noe sånt. vel, ikke jeg. og når jeg leser gjennom gamle dagbøker på jakt etter boklista fra det året jeg pløyde gjennom en del klassikere, fordi jeg hadde en idé til mitt første innlegg på bokmerker som må være på plass i morra, innså jeg at jeg 1) har det utrolig mye bedre nå og 2) er en person jeg liker bedre.

og når jeg likte meg selv (stort sett) da også, så betyr det kanskje at jeg om en åtte år kan se tilbake på denne tids skriblerier og tenke det samme. at jeg liker meg bedre og bedre, eller; at jeg mer og mer blir den personen jeg egentlig alltid har følt at jeg er, men ikke har klart å finne. eller bli. eller være.

jeg kan se jeg var snevrere. reddere. tristere. mer usikker. mer frustrert. mindre leken. jeg dokumenterte trivielle ting og de føltes så enormt viktige. at noen sa hei. så på meg. det kunne bli et helt innlegg. og jeg analyserte og tenkte videre og endte opp med å leve i hodet og ikke i livet. ikke i kroppen.

en gang for ikke så lenge sia sa noen noe som ville vært ca slik i spørsmålsform: hvordan har du blitt som du har blitt? og jeg svarte ikke, men jeg har tenkt på det sia. i grunnen alltid. jeg analyserer konstant, ofte meg selv. stadig finner jeg biter som forklarer noe. disse dagbøkene for eksempel. de forteller meg at jeg har reist en lang vei. og mens jeg skriver dette kjenner jeg plutselig at den lille sjalusien jeg har mot de som er yngre enn meg og lettere kunne få impulser og lever tenåringslivet nå til lyden av musikk som helt klart er bedre enn den alternative rocken og whatnot jeg hørte på, de som skriver like bra som sekstenåringer som jeg gjorde da jeg var nitten, eller tjueen, fordi det er lettere å skrive nå og lettere å få respons (og særlig for en sånn som meg som er omtrent avhengig av et tastatur og en skjerm for å skrive bra. jeg og penn og papir kommer ikke så godt overens, jeg trenger tastaturet for hurtigheten, skjermen for oversikten, tastene for klipp og lim og back space, back space); plutselig kjenner jeg at den lille sjalusien jeg har følt renner vekk mellom sprinklene under hjertet mitt, der følelsene føles, og ut i blodet og fragmenteres og deles og blir mikroskopiske biter som ikke lenger er sjalu, bare … borte.

jeg har reist en lang vei. jeg har tatt valg for å komme hit jeg er, bevisste som ubevisste, men jeg har valgt å være den jeg er nå. en person jeg liker bedre og bedre. jeg velger stadig, jeg velger hver dag, å bli mer meg selv. å ikke være så redd (for livet, for døden, for ensomhet, for oppmerksomhet, for andre, for meg selv), ikke være så snever, låst, usikker, trist. jeg vil ikke gå rundt å være sånn lenger. jeg har brukt så mye energi på å savne, se tilbake, føle meg mistilpass, føle at noe ikke stemmer. det som ikke stemte var meg, det jeg prøvde å begrave og stenge inne endte opp med å stenge for meg. det har stått i veien i så mange år nå, at det føles rart at det plutselig føles som det er borte (helt, nesten).

jeg liker meg selv nå.

men jeg tror ikke jeg egentlig gjorde det før. og da trodde jeg vel heller ikke at andre kunne like meg, egentlig. og når man tror det stoler man ikke på folk. kanskje opplever man at noen svikter, på en eller annen måte, og tar det som bevis på at man ikke er god nok, og selv om man kommer det så husker man det likevel. det sitter i kroppen, helt til man oppdager det og anerkjenner det og lar det gå, lar det slippe ut og dra med hvert sitt blodmolekyl og bli små fragmenter i blodstrømmen som forhåpentligvis aldri finner tilbake til hverandre igjen.

hvordan jeg ble som jeg er? jeg nektet meg selv å være virkelig.

24 år. det er på tide å eksistere nå. nei, det er på tide å leve. ikke i hodet, ikke i fortida, ikke i framtida, ikke i drømmer. leve her, leve nå.

jeg liker dette.

Reklame