og det føles som høst

av vaarloek

still waters run deep

but busy waters can be quite interesting too

sa en fra Fairport Convention (han til høyre, tror jeg) om Sandy Denny onsdagskveld før jeg skulle dra nordover. så satte den gamle gjengen i gang med Denny’s signaturlåt, og jeg tenkte at jeg kanskje skulle ta frem Eva Cassidy-platene mine når jeg kom hjem og høre på henne og tenke «ja, hvem vet egentlig hvor tida blir av?»

istedet har jeg omtrent bare hørt på John Olav Nilsen og Gjengen synge om diamanter og kirsebær og hull i himmelen og kjærligheten, for guds skyld «ikkje fåkk med kjærligheten»

og om jeg ikke har hørt gjennom «For sant til å være godt» på Spotify har jeg snurra låtene i hodet mitt, til og med da jeg lå nede på svabergene i fjæra nå mens lyset forsvant over i blått blåere nesten svart og alt var så fint og vakkert, lufta kald og klar, himmelen uten en sky, havet nesten uten en krusning og noe i meg begynte å verke, så plutselig at jeg ikke klarte å undertrykke det og istedet begynte å høre «diamanter og kirsebær» om og om igjen i hodet mitt mens jeg lå på berget og … gråt. og var trist. eller bare så innmari glad i dette stedet, og det vakre været, og å være hjemme en høst igjen. det er to år sia sist, og jeg hadde kanskje glemt hvorfor jeg alltid har elsket høsten: de fantastiske fargene, lyset som gradvis forsvinner, lufta som renser lungene, følelsen det hele gir som jeg rett og slett ikke kan forklare.

og i hodet mitt sang John Olav triste linjer om kjærlighet og løgn og sjølbedrageri, og et øyeblikk trodde jeg at jeg var ulykkelig forelsket jeg og. men det er jeg jo ikke. jeg vil bare være her litt til. kjenne mer på dette stedet. puste. være hjemme, for dette er hjemme. oslo er vel og bra og fryktelig artig for tida, og jeg vil være der, jeg vil ikke flytte hit igjen, ikke nå i alle fall. likevel er det dette som er hjemme.

men flyet tar meg sørver i morra.

Reklame