tingene som ikke er

mandagsmelodi: Manic Monday

jeg innser at denne serien neppe blir så langvarig som jeg hadde håpet. det finnes ikke så mange sanger om mandag som jeg hadde håpet på. hvorfor, hvorfor låtskrivere? er det én dag som trenger musikk er det jo mandagen, som enten må kickstartes eller eases inn i. selv gjorde jeg mer av det første, og selv om mandagen ikke føles så veldig manisk så har jeg jo noen ting jeg må få unna. .

så with no further ado, all the way from 1986:

The Bangles – Manic Monday

sukkersøndag? bingo!

trøtte øyne igjen, lang helg, bra helg; dancing shoes, red red wine, #nachspillfail, infotainment om Bjørneboe på Litteraturhuset, høstsol og løvlek, proffe Nouvelle Vague, litt mer dance dance dance og en treg, treg søndag som tok seg opp med bursdagsfeiring på Blitz for Nettverk for Dyrs Frihet: burger-og-kakebonanza, særlig det siste, masse kake; gulrotkake, nøttekake, blåbærpai og kaffe. og et enormt stykke sjokolade -og banankake jeg ikke hadde sjangs til å spise opp. det er ikke så ofte jeg får sjansen til å spise kaker, all den tid jeg aldri baker selv. egentlig like greit, kaker er ikke sunt og ikke bra for tennene, men fryktelig godt. så da er det like greit å kjøre bonanza-stil når man først har sjansen.

DSC02254

og bingo da. bingobonanza. jeg vant ingenting, mens stakkars Namra satt og venta på B5 i flere runder, bare for å se SE-telefonen ved enden av bingobuen gå til noen andre. jeg tenkte bare at alt dette uhellet i spill burde ha vist seg i form av hell i kjærlighet, men konklusjonen vi nådde senere var at femtilappen jeg alltid vinner på Flax-lodd kjøpt på Evenes er bøygen (for mitt vedkommende, that is). kan forklare alle de økonimske og yrkesrettede tarotkortene som dukket opp i dag. visstnok inneholder livet mitt og den nære framtid mye drama. jeg holder ikke pusten i spenning, for strengt tatt har det aldri vært så dramafritt som det er nå. det er egentlig bare gøy. kanskje det er derfor jeg er så glad, hele tida. oppriktig glad, helt til den innerste delen. jeg er happyface stort sett 24/7.

så vi satt altså hjemme på Namras grønne kjøkken og la tarotkort og hørte på sadcore, for å lade opp til Julie Doiron (uttales sjuli dwarån (med svak bak-i-ganen-n) for den som måtte lure) på Mono i morra, før vi gikk via Cocorosie og 5,6,7,8’s til Nancy Sinatra og June Carter/Jonny Cash og skikkelig kjernesunn all-american countryunderholdning:

(livet før youtube; hella mindre underholdende)

og endte opp i en latterkrampe av fjortiskaliber over spesialeffektene til Namras webkamera. ansiktsvrengning har sjelden vært så gøy.

jeg gir helga tomlene opp, og går inn i en ny uke ganske blakk, men alt for en god sak. eller to.

peace