men knock yer selves out, party people
jeg skal dra mitt slitne hode over til The Nam og se på tv. og film. og spise meg feit. word, word.
en plutselig skjelv som setter seg i musklene dine, som om du drakk for mye kvelden før og har fyllenerver, faktiske fyllenerver, ikke sånn angst for at du gjorde noe teit (for det gjør du jo nesten aldri), men slitne, skjelvende nervetråder i alle musklene og senene i kroppen din. du kjenner det særlig i hendene, fingrene som plutselig kjennes svake og puslete ut, noe som kiler langs underarma, overarma; men kvelden før drakk du ingenting annet enn te og vann.
og du fryser. helt uti fingertuppene. selv etter å ha tatt imot 147 jakker kjenner du at varmen ikke sitter i. mer klær, te med honning (for selv om du er vegan, har du ikke slutta med honning, og ikke gitt opp ull, for du er for kald til det og bomull er ikke varmt og syntetiske stoffer er ikke det samme heller, dessuten er de farlige å ha på seg om det skulle begynne å brenne, ikke at du tenker så mye på det når du kjøper billige klær på H&M) for å hindre det som kjennes som en slags forkjølelse fra å bre seg i kroppen og sette seg fast.
for det er ikke tid til å være syk nå.
neste uke, men ikke nå.
og likevel er det nå kroppen kjennes annerledes ut. som om den ikke er helt med, eller ikke helt tilstede. som om kraften i musklene ebber ut fortere enn du får fylt på energi. du skjelver liksom innvendig. kan man sammenligne seg selv med et ospeløv uten å bli en romantisk dikter?
i så fall: det kjennes som om innsida di er fylt av ospeløv, som om den har blitt ospeløv, og rundt dem er det en lett bris du ikke helt klarer å stoppe. den bare blåser på. og blåser og blåser.
du kjenner det i kroppen.
men hva?
tingene som ikke er 