kvantesprang

en gang i tida kunne jeg danse. jeg mener, jeg kunne ta koreografi ganske kjapt og det så ikke så verst ut.

men det er lenge sia. koreografisenteret i hjernen min ligger i en intens dvale. av og til glimter det til og gir meg aha-opplevelser, der jeg prøver å henge med på hiphoptimer eller enklere aerobictimer eller hva det måtte være, egentlig, men stort sett har det form som et eneste stort spørsmålstegn. jeg tror hjernen glemmer fortere enn musklene. de er fremdeles ganske tøyelige. kanskje ikke spagatmjuke, men jeg kan bøye meg frem og ta hendene bak leggene og legge hodet inntil beina, som jeg kunne i åttendeklassen da jeg fremdeles hadde jazzballetten i kroppen.

musklene husker mer enn hjernen. kroppen, kroppen husker mer. alt man har lært sitter liksom der, som om cellene har en hukommelse som strekker seg lenger bak enn de sju årene de har eksistert, som om cellen før har overført alt den visste, lastet det ned i de nye før den selv døde ut og forsvant.

men klart. det kan ikke stemme. det ville bety at kropp og hode ikke er en sammensveiset gjeng, og vi vet jo alle at alt sitter i hodet. du har vondt i kroppen fordi hjernen kjenner det, eller gjenkjenner det. det er det som er smerte. så hvorfor føles det så ofte som om hodet ikke er med når kroppen gjør noe, eller omvendt; at hjernen skjønner, men kroppen forstår ingenting? om kroppen og hjernen

(og sjela, den der greia vi i denne kristne kulturen har misforstått og skilt ut fra både kropp og hode enda Bibelen sier kroppen og sjela er ett, når du dør dør sjela di og, flyr ikke opp til himmelen og gror vinger sammen med kvitkledde engler og alle du har kjent og elsket, nei, sjela er eksistensen, livspustet Gud blåste inn i deg med sine guddommelige lunger: alt du trodde du visste er egentlig feil)

er ett, eller egentlig bare hjernen, all kunnskap, alt du er; én ting: hvorfor føles det så ofte som de skiller seg og ikke forstår hverandre, som om du betrakter deg selv utenfra og ikke er en del av det du ser: denne kroppen, dette organiske hylsteret av celler og muskler, sener og hud, øyne, ører, hår.

og alt på innsida du ikke ser, der det lever andre ting; bakterier, virus, sopper, parasitter. om vi er en hel verden, et lite univers er det kanskje slik at vi selv er små bakterier i en annens kropp, som igjen er en bakterie en enda større kropp (som i sin målestokk ikke er større enn normalt) og slik fortsetter det: utover og utover, innover og innover, til det stedet der det ikke finnes noen ende

på noe som helst.

Reklame