et bilde sier mer enn tusen ord

by vaarloek

to sier mer enn totusen

og jeg har gått litt tom for ord. det har vært så mange av dem i det siste. jeg ser mer på bilder. glee club, såklart, men nå må jeg vente på neste episode sia jeg så sjette i går. så bilder. Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet innimellom. hvorfor har det tatt meg fem år å få lest denne boka? fem år uten å sjekke ut Johan Harstad? jeg vet ikke. hva kan jeg si. det var nok med den vestlige skjønnlitterære og litteraturteoretiske og estetikkteoretiske kanon, i guess. nå er jeg fri.

litt som Claire Danes på dette bildet. sånn føler jeg meg, stort sett, pluss-minus, give or take. jeg har ikke rødt hår, ikke en rett bob og snekkerbukse har jeg ikke hatt på meg sia jeg-husker-ikke-engang, men det var sikkert på nittitallet (russetida tells ikke. den er rød, kun til to-ukers bruk og strengt tatt del av en uniform). jeg vet jeg sa jeg var litt nittitallslei for noen dager sia, men det har gått over. dessuten finnes det flere nittitall. akkurat som det finnes flere åttitall, søttitall, sekstitall, akkurat som det finnes flere 2000-tall; parallelle verdener som lever tett på hverandre men samtidig er så forskjellige at de i ettertid ses på som noe eget. noen ganger samtidig og, derfor deler vi oss inn i grupper og subgrupper. vi lever samtidig, men har vi egentlig så mye til felles?

flanell, nirvana, snekkerbukser, my so-called life.

magetopper, baywatch, eurodance, platåsko.

eller hva med tlc, rastafletter, hammerpants, moesha?

jeg bekjenner min kjærlighet til alt. men noe står seg bedre.

som Angela og Rayanne. og My So-Called Life, såklart. alltid.