jeg har en føkka døgnrytme for tida
det er greit å stå opp til lunsj i helgene, etter lange netter, men hver dag i ei heilt normal uke: not so much
og det er så rart hvordan hjernen fungerer, eller eventuelt velger å ikke fungere: du vet hva du ikke bør gjøre, men gjør det likevel, enda du tenker «dette er teit, dette er det motsatte av hva jeg burde gjøre nå» gjør du likevel det du vet at du ikke bør gjøre og du gjør det med overlegg, du er fullstendig klar over at du gjør noe teit, men det når ikke fram til den delen av hjernen din som bestemmer handlingene dine, du klarer ikke nå fram til deg selv
akkurat som om du har to tanker i hodet samtidig, som om det er en brist i kommunikasjonen; det har vært en ulykke på hjernestien, elektronkollisjon, eller det gnistrer for mye et sted, over en liten hump arrangeres det kolonnekjøring; alt kommer frem for sent
jeg gikk rett bak Kristopher Schau idag og pusta inn røyk fra røyken han holdt mellom den ene handa mens han trilla på sykkelen med den andre, eller kanskje det var han andre fyren som trilla sykkelen, kanskje var det hans røyk jeg pusta inn, mest sannsynlig en blanding av begges, to sigaretter i lårhøyde, eller kanskje tilsvarende hoftehøyde om jeg hadde stilt meg atmed. jeg følte meg nesten som en stalker, en som fulgte etter, kanskje fordi jeg allerede da begynte å formulere denne teksten som jeg akkurat har skrevet inn, der jeg går rett bak Kristopher Schau på vei til Tronsmo og føler meg som en stalker og tenker at jeg skal late som om jeg ikke vet at han skal til Tronsmo han også for å snakke om På vegne av venner og at det er derfor jeg er på vei til Tronsmo, for jeg vet hvem han er men han aner ikke hvem jeg er og det er noe rart med det der, å ha informasjon andre ikke har, å vite mer enn andre
noe ubehagelig nærmest, så jeg later litt sånn halvveis som at jeg ikke aner at det skjer noe på Tronsmo, at jeg bare tilfeldigvis er på tur dit for å se på bøker og andre fine ting, og jeg gjør det selv om det ikke har noe som helst å si, for noen andre enn meg selv, for han ser ikke bak og hadde vel neppe tenkt to ganger over det om han gjorde det heller
og det er litt som boka hans også, å gå i andre folks begravelser har ikke noe å si for dem, selv om man kanskje føler det sånn. det er noe man gjør for seg selv.
og når han sa at det ikke er noe som er riktig i denne verdenen, men mye som er feil, og at det at ingen er i en begravelse er feil, og at det riktignok kanskje var litt motstridende at han som ikke tror det er noe etter døden og at når den som dør ikke aner om noen er der eller ikke, hvorfor skulle det ha noe å si om han var i begravelsen eller ikke, hvorfor føltes det feil at ingen var der, når han sa disse tingene tenkte jeg på det; at en begravelse aldri egentlig er for den døde, men for de levende, de etterlatte, de pårørende.
alt vi gjør, gjør vi for oss selv.
tingene som ikke er 