tidsfordriv: del II

by vaarloek

Jeg ser på ferge til Færøyene og tenker at jeg vil reise dit i sommer, ta et par uker og ta med sykkelen og dra til Færøyene, Tòrshavn, sykle rundt omgitt av grønt gress, daler og klipper og blått, blått hav. Det er ikke bare fordi jeg nærmer meg å være halvveis i Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?, men fordi jeg har et så svakt hjerte for de nordiske landene og enda mer for åpne øylandskap, grønt og blått i kontrast og samspill. Jeg vil til Færøyene i sommer. Jeg skal ta med meg en sykkel på båten og sykle rundt på Færøyene. Kanskje ta båten til Shetland og tilbake igjen. Bare fordi vi nå kan fly høyt i lufta og komme frem raskere betyr det ikke at vi burde. Jeg vil reise over havet også, i overflaten, se bølgene kruse rundt kjølen, kjenne saltet kile i nesen.

Jeg vil komme frem sakte.

Ta den transsibirske jernbanen til Kina. Haike gjennom Europa. Ta toget gjennom Norge, bussen til Sverige, København. Hvorfor skal vi alltid ha så dårlig tid? Hvorfor er vi så redde for å gjøre noe som tar tid?

Da jeg satt og så på billetter hjem til jul den her uka, tenkte jeg mye på det. Jeg så på toget. NSB hadde fremdeles minipris til Fauske ganske tett opp mot jul. Det er søtten timer på toget, det. Et togbytte i Trondheim også. Og fra Fauske og hjem er det seks timer i buss. Minus en halv time på ferga over til Lødingen. Det er en fin tur. Masse fjell å se på, masse hav. Men det tar et døgn å komme hele veien hjem.

Hvor langt ut i Europa kunne jeg ha reist på et døgn, med buss, tog, bil? Og hva skal jeg finne på et helt døgn på toget, og bussen? Det var slitsomt nok bare å reise fra Røra stasjon. Hvor mange timer tok det igjen? Seksten, søtten?

Så jeg bestilte en dyr flybillett. Hva anna skulle jeg gjøre. Bruke tid på å reise?

Nei. Sånt kan man ikke bruke tid på.