Snø

fordi det snør i oslo nå, små lette kalde flak av kvit vinter faller fra himlen og leer seg over byen som et teppe, helt til mildværet kommer tilbake og alt det kvite forsvinner ned mellom sprekkene i borsteinsgatene, ned i kloakken under byen

og fordi dette er den eneste låta fra Stadium Arcadium jeg likte da plata kom ut i 2006 og jeg jobba på Platekompaniet i Tromsø og hørte masse musikk, hele tida, masse masse, og det som er med denne låta er at den minner meg om andre år enn 2006, den minner meg om ungdomsskolen og videregående, selv om den ikke var kommet ut da. det er vel mer det at den like gjerne kunne hørt til på Californication og By the Way. jeg brukte å høre på de platene da jeg var yngre og levde i tenåringsangstens grep, stort sett, da alt var så stort og viktig og uendelig og intenst. mye var tungt. jeg var alltid en melankoliker.

og så leste jeg at Regine døde nå, døde i dag, og selv om jeg ikke kjente henne gjorde det meg trist. hun var atten. jeg er seks år eldre, og jeg tenker at jeg kunne gjot så mye mer ut av de seks årene enn jeg har, men jeg vet ikke helt hvor jeg egentlig forsvant der et sted. borte var jeg i alle fall ei stund. sånn føles det i retrospektiv. og hun var bare atten, og jeg kjente henne ikke, men jeg har lest det hun har skrevet og da kjenner man noen på en måte litt likevel.

Reklame