et tiår er over, et nytt er på vei
av vaarloek
og der slo det meg at tiåret snart er over. så rart. nesten rarere enn milleniumsskiftet vi var så spente på for ti år sia. jeg var fjorten, konfirmant, gikk i niende og hadde fremdeles rødt rom. jeg hadde ennå ikke begynt å høre på Live og Counting Crows, så det gikk vel fremdeles mye i 2pac og Eminem, diskotekpop, Alanis Morrisette, Metallica? jeg vet ikke lenger, det var et annet liv. en annen tid. bokstavelig talt: et annet årtusen. og jeg trodde halvveis seriøst at verden kom til å gå under når som helst. jeg hadde forlest meg på Nostradamus, det var Y2K-frykt overalt, folk hamstra inn hermetikk og tok ut kontanter i frykt for at datamskinene ikke skulle skjønne overgangen, ikke skulle skjønne alle de nye nullene, tre etterhverandre, 000 og så et 2-tall. bare andre veien. 2000.
nå er det snart 2010. plutselig 2020. om ikke 2012 kommer i mellomtida og utrydder oss alle. mest sannsynlig ikke. mest sannsynlig kommer 2012 for så å gå stille ut døra og gi plass til 2013.
nittitallet er snart tjue år sia. tjue år bak i tid. det er derfor det begynner å bli kult igjen. vi starter med flanellen, jobber oss opp via neonfargene, de kvite boybandskjortene, bolleklipp og platåsko. magetopper, soltatoveringer rundt navelen, tribalmønster, kreative flettesveiser. det kommer tilbake, bare vent.
for ingenting er helt nytt lenger. alt har vært gjort før. vi skifter bare emballasjen og konteksten, vi gir det nye navn, vi setter «retro» foran og gjør det kult igjen.
og da vi tegna livet i 2000 i tegnetimene på barneskolene over det ganske land, sånn ca 95, var det en evighet til vi skulle fylle femten og leve på andre sida av et nytt årtusen; vi tegnet flyvende biler og sekstitallsfuturistisk mote, vi kunne fly i rommet, verden var grønn og vakker, i en perfekt symbiose med teknikken, mat trengte vi ikke lenger, mat kom i næringsrike piller (og hva er det med barn, hvorfor ønske det alltid at mat er en pille, jeg er voksen og vil spise hele tida).
å si vi hadde stor tiltro til hva de neste fem åra ville bringe er å underdrive.
tingene som ikke er 
d e så rart d der. kordan vi på en måte vil dra til oss fremtida, ved å glorifisere den som teknologiske «fremskritt». finnes det ikkje andre fremskritt og snakke om enn de teknologiske?
men d bli spennanes å følge med på ka femteklassinga i dag tegne når de får i oppgave å tegne verden om hundre (eller ti) år. min teori e at de kommer til å tegne akkurat d samme som vi gjorde førr tyve år sia, og d får mæ t å lure på om den virkeligheta du beskriv med mat i pilleform og flyganese bila, om d e målet? sia d e d alle tydeligvis vente på? eller e d som d me at romvesen liksom skal være grønn og ha store svarte øya, nåkka d liksom bare har oppstått ei felles oppfatning av?
mulig d e ølla som snakke, men æ håpe vi aldri kommer dit. ikkje d me romvesen, d håpe æ skjer, men d andre. ref mitt blogginnlegg i dag, så meine æ at all utvikling ikkje e fremskritt.
(skål!)
øl, på ettermiddagen? :O gærning. høh. hilsen jenta som har tilbrakt en hel lørdagskveld med artig serie online. lol @ me. men i alle fall: æ trur nok også det. fremtida e en plass førr utopien. og der e alt sømfritt, bærekraftig og lett uansett kor man befinn sæ i tida. æ trur ikkje nødvendigvis pillematen e en ønskedrøm, æ trur bare barn har det førr travelt tell å spise. de vil gjøre andre ting. springe rundt og bruke opp kaloria istedet førr å innta dem.
men symbiosen mellom teknikk og natur trur æ nok står som paradis førr de fleste. sømløst liv, behagelig men likevel rent og pent. ikkje forurensa og klimakrise som nu.