En haiketur, en liten historie

by vaarloek

For noen uker siden dro vi på haiketur fra Oslo til Bergen. Vi møtte mange mennesker, en slags bukett fullt med regnbuens aller farger og enda litt til. Det hele startet med haik i taxi til en dieselfri bil som hadde motorstopp og måtte taues tilbake til Statoil på Grønland, etter at vi ble påspandert kaffe og te og lovet tur til Sandvika. Vi fikk ei kartbok også. Den glemte jeg igjen på Hønefoss, utafor der et sted, på en heftig Shell-stasjon med sitteplasser og internettilgang. Jeg har glemt hva det het, men Namra gikk på dette tidspunktet rundt i mine nye vintersko som mannen med kaffe og kartbok og Hausmania-bil hadde gitt meg.

Du, hvilken størrelse bruker du i sko?

Eh, 36, 37, 35 … alt ettersom.

Jeg har noen vintersko i 37 her hvis du vil ha. De har ligget her et helt år, noen som la igjen for å vise takknemlighet.

Og det passa jo fint. Namra hadde nemlig bestemt seg for å dra på haiketur i sommersko. Tøysko og november og Norge er tre ting som ikke egentlig kommer særlig godt overens. Vi møtte snø på veien. Og regn før snøen.

Så vi starta i Sandvika med nye sko, matpakke (moi), haiketips og kartbok. Og et skilt som skulle vise seg å være en essensiell del av sjarmfaktoren. Hvor ville vi endt opp uten skiltet? Sandvika, min venn. Vi ville aldri kommet oss lenger enn Sandvika.

Men vi hadde et skilt. Namra tegna på papp. HØNEFOSS. Så BERGEN? på andre sida. Og det virka. Vi kom oss til Bergen. Ei stund så det mørkt ut, bokstavelig talt:

Vi var på Vik. Det snødde. Trailerne hadde kjørt. Vi kapitulerte nesten og kjøpte miniprisbilletter til toget. Det kunne jo ikke ende der. I Hønefoss, av alle steder. Eller ? Uansett. Vi måtte videre, vi måtte til Bergen. Vi hadde skiltet. Åh, det magiske skiltet. Sjarmfaktor. Jeg kunne synge Togsang, Kari Bremnes. Konduktøren smilte og lo litt, han gamle mannen, sjefkonduktøren. Han så på de andre, sa «nei, hva sier dere?», men den unge konduktøren så bare på ham og sa at det var han som bestemte. Og det gjorde han også, «Neei, vi skal vel få plass til dere» sa han, og bladde i passasjerlistene sine. Ikke helt sånn, ikke helt ordrett, men det var ånden, det var det han sa. Og vi dro med nattoget og begynte å elske NSB. Klokka var ett. Vi kunne sitte inne i et varmt tog. Det var pledd der. Ørepropper. Sånne sovemasker. Vi var så godt som framme. Vi kom oss til

Bergen ja. Byen mellom de syv fjell. Vi kom fram, nådde målet. For folk flest er faktisk ganske greie. Folk flest er ikke gærne seriemordere. Folk flest trenger ikke å bli sprayet med hårspray i hendig reiseflaskestørrelse. Du tror det kanskje ikke, men det er faktisk helt sant.