en serie av sammenføyde setninger

by vaarloek

fordi jeg var på Regina Spektor på Rockefeller tiende desember sammen med halve bloggosfæren og twitterpeepsa, fordi det snart er jul og jeg kjenner en dragning mot sanger om Gud, God, fordi det er lørdag, snart søndag, snart mandag tirsdag onsdag, snart hjem til ferie og familie og venner, og Harstad og nord, nord nord nord, jeg håper desember kommer med snø og nordlys og krystallklar nattehimmel midt på dagen, sånn som det skal være, kanskje ikke klokka tolv, men etter to, klokka tre er det mørkt, jeg håper det er stjerner på himmelen og snø på bakken, eller store kvite flak som faller sakte ned mot bakken, frosne vanndråper blir kvite og klumper seg sammen i uendelig mange mønstre og er du heldig kan du fange et på tunga eller fingeren, er du heldig er det skikkelig stort, så stort at du kan se taggene og formen; en sekskant, en stjerne, et unikt lite kunstverk før det forsvinner, smelter tilbake til det var først; vann

det over 70 prosent av du er er, jeg er, vi er, det over 70 prosent av jorda er, faktisk 71, mot kroppen din, 72,8 (ifølge første setninga i den boka, den boka om Færøyene, om å være nummer 2, om Buzz Aldrin), og er det ikke pussig hvordan universet og alt i det kan deles opp i tall som passer sammen, det gyldne snitt, phi, det som finnes i alt, er det ikke sånn? forholdet 1 til 3, og noen ganger er det nok til å få meg til å tenke at det er noe i det, treeningheten, kanskje ikke en far en sønn en hellig ånd, men noe annet da, noe hellig og fundamentalt.

for jeg tror ikke svaret ligger i språket

jeg kan elske det så mye jeg vil, men språket forklarer ingenting, det forkludrer mer, det dekker over, det forvirrer, det forstiller, forestiller. det er ikke kjernen, det er det som kretser rundt kjernen og prøver å trenge inn, prøver stadig nye dører og nøkler men ingen passer helt sammen, ingen vil åpne seg, språket strør ubrukelige nøkler etter seg, rundt og rundt, som satelittene våre kretser rundt jorda lenge etter at vårt behov for dem har opphørt.

språket kan ikke vise meg sammenhengen så klart som tallene kan. 2 + 1 blir tre, en trekant, en balansert enhet, et uttrykk for noe som slår meg som så fundamentalt at jeg ikke kan sette ord på det, for livet kom før ordene, språket kom etter eksistensen.

det går aldrig att bli dum igen

eller

du kan aldri erfare noe negativt, du kan ikke reise tilbake til det punktet før du kunne noe. har man lært å sykle kan man sykle for alltid.

(med mindre man får en hjerneskade. men jeg tar ikke hensyn til hvis-om-at. ingen regel uten unntak. du vet, du vet)

og fordi ingen ler av Gud når kjipe ting skjer, og fordi vi lever i et samfunn der Gud stadig reduseres til en vits, et tullete påfunn, noe vi alle kan le av i festlig lag, selv om vi spør om svar og roper til en Gud vi ikke tror på når det vi ikke vil skal kunne skje plutselig skjer.

og fordi Regina Spektor er Regina Spektor og signerer med RESPEKT og er like fin som musikken hun lager. derfor.

Advertisements