i minusgrader har jeg har kinn som fryser til is

av vaarloek

det er vinter i byen

jeg glemte nøklene hjemme før jeg dro på jobb, og endte opp med å overnatte på ei turkis feltseng i ei leilighet med masse fine ting og farger ca et minutt hjemmefra. jeg fikk til og med en tannbørste, og kjente at det var skikkelig hell i uhell at jeg glemte nøklene akkurat den kvelden. det kunne vært verre. byen er kald, gradene på minussida, og jeg glemte den viktige regelen som gjelder hver høst, vinter og vår: krystallklar himmel og sol betyr kulde. jeg hadde kledd meg for varme, men all varmen forsvinner opp i atmosfæren når det ikke er noen skyer til å kapsle den inn. skyer er drivhuseffekt. noen ganger er drivhuseffekt en fin ting.

og det kunne vært verre, jeg kunne merka at nøklene mine mangla først idet jeg sto utfor døra og skulle til å åse opp uten å finne nøkkelknipet med «nei til atomvåpen»-nøkkelknipegreia på, den jeg ikke aner hvor jeg kjøpte eller hvor jeg fikk den fra. jeg vet det var en gang i første halvdel av dette tiåret som snart går over i historien, som alle tiår jeg har levd i allerede har gjort. det var en gang da jeg var ca søtten, kanskje atten. det er så lenge sia at det føles som alltid. som om de alltid har hengt der, alltid vært selve kjernen på nøkkelknipet mitt.

ja, «nei til atomvåpen» er uten tvil mitt nøkkelknipes harde kjerne. alt det andre kommer og går, men «nei til atomvåpen» holder stand, år etter år.

og nå er det snart jul igjen.

at Penthouse Playboys vrikker jula inn på Rockefeller er for eksempel et sikkert teng på at det snart er på tide å forlate byen til fordel for Byen, som til tross for en stor b ikke er særlig stor, tvert imot er den ganske liten, eller middels i norsk målestokk. ser man på verden sånn generelt er den kanskje bare en slags landsby. alt er relativt, ingenting konstant. kontekst, det handler alltid om kontekst. og når konteksten vrir og vender på et utsagn blir det ironisk.

det lærte jeg på litteraturvitenskap i Tromsø i 2006.

jeg har tenkt mye på Tromsø i det siste. noen ganger blir Oslo så kvelende. det er ikke nok luft her, og den som er her er ikke frisk nok. jeg får ikke røde roser i kinnene av kald nordavindsluft, jeg blir ikke slått overende av evigheten i fjellene rundt meg, av evigheten i havet som legger seg rundt øya og fjærsteinene som et blankt mykt speil eller som skumkvit fråde om det blåser friskt og sterkt, som det gjør hjemme nå, tror jeg, for jeg leste et sted at det var storm.

det er aldri storm i Oslo.

om noen sier noe annet lyver de. det finnes ikke Vær her. det finnes regn, sol, lett bris og av og til snø. det finnes kulde, varme og alt i mellom. men det finnes ikke Vær, Vær kommer aldri hit og rusker i deg, drar i hushjørnene, får treveggene til å knake eller pipa til å ule, strømmen til å gå og skolen til å stenge.

og det er riktignok ikke så ofte strømmen går eller skolen må stenge der oppe lenger heller, men det er ikke fordi stormene har blitt snillere og svakere. det er strømledningene som har blitt sterkere.

fremdeles er vinden så sterk at du kan lene deg mot den og bli støttet en liten stund, noen millisekund. fremdeles er vinden så sterk at du tenker at alt du trenger er et bredt stykke tøyduk for å fly avsted.

Reklame