i minusgrader har jeg har kinn som fryser til is
av vaarloek
det er vinter i byen
jeg glemte nøklene hjemme før jeg dro på jobb, og endte opp med å overnatte på ei turkis feltseng i ei leilighet med masse fine ting og farger ca et minutt hjemmefra. jeg fikk til og med en tannbørste, og kjente at det var skikkelig hell i uhell at jeg glemte nøklene akkurat den kvelden. det kunne vært verre. byen er kald, gradene på minussida, og jeg glemte den viktige regelen som gjelder hver høst, vinter og vår: krystallklar himmel og sol betyr kulde. jeg hadde kledd meg for varme, men all varmen forsvinner opp i atmosfæren når det ikke er noen skyer til å kapsle den inn. skyer er drivhuseffekt. noen ganger er drivhuseffekt en fin ting.
og det kunne vært verre, jeg kunne merka at nøklene mine mangla først idet jeg sto utfor døra og skulle til å åse opp uten å finne nøkkelknipet med «nei til atomvåpen»-nøkkelknipegreia på, den jeg ikke aner hvor jeg kjøpte eller hvor jeg fikk den fra. jeg vet det var en gang i første halvdel av dette tiåret som snart går over i historien, som alle tiår jeg har levd i allerede har gjort. det var en gang da jeg var ca søtten, kanskje atten. det er så lenge sia at det føles som alltid. som om de alltid har hengt der, alltid vært selve kjernen på nøkkelknipet mitt.
ja, «nei til atomvåpen» er uten tvil mitt nøkkelknipes harde kjerne. alt det andre kommer og går, men «nei til atomvåpen» holder stand, år etter år.
og nå er det snart jul igjen.
at Penthouse Playboys vrikker jula inn på Rockefeller er for eksempel et sikkert teng på at det snart er på tide å forlate byen til fordel for Byen, som til tross for en stor b ikke er særlig stor, tvert imot er den ganske liten, eller middels i norsk målestokk. ser man på verden sånn generelt er den kanskje bare en slags landsby. alt er relativt, ingenting konstant. kontekst, det handler alltid om kontekst. og når konteksten vrir og vender på et utsagn blir det ironisk.
det lærte jeg på litteraturvitenskap i Tromsø i 2006.
jeg har tenkt mye på Tromsø i det siste. noen ganger blir Oslo så kvelende. det er ikke nok luft her, og den som er her er ikke frisk nok. jeg får ikke røde roser i kinnene av kald nordavindsluft, jeg blir ikke slått overende av evigheten i fjellene rundt meg, av evigheten i havet som legger seg rundt øya og fjærsteinene som et blankt mykt speil eller som skumkvit fråde om det blåser friskt og sterkt, som det gjør hjemme nå, tror jeg, for jeg leste et sted at det var storm.
det er aldri storm i Oslo.
om noen sier noe annet lyver de. det finnes ikke Vær her. det finnes regn, sol, lett bris og av og til snø. det finnes kulde, varme og alt i mellom. men det finnes ikke Vær, Vær kommer aldri hit og rusker i deg, drar i hushjørnene, får treveggene til å knake eller pipa til å ule, strømmen til å gå og skolen til å stenge.
og det er riktignok ikke så ofte strømmen går eller skolen må stenge der oppe lenger heller, men det er ikke fordi stormene har blitt snillere og svakere. det er strømledningene som har blitt sterkere.
fremdeles er vinden så sterk at du kan lene deg mot den og bli støttet en liten stund, noen millisekund. fremdeles er vinden så sterk at du tenker at alt du trenger er et bredt stykke tøyduk for å fly avsted.
Men snart kommer du hjem til Været, gjør du ikke?
I hear you. Jeg er glad jeg aldri grodde fast i Oslo. Selv om jeg er veldig glad i byen kan den ikke helt måle seg med … nordaførr. Heldige vi.
Av og til undrer jeg meg over hvor ofte våre veier NESTEN har krysset hverandre.
Enig om været!! :) Tror jeg kunne trengt litt tid borte fra Tromsø for å bli ordentlig glad av Vær med stor V igjen.
ORDFRONT: jepp. bare en og en halv dag til!
Elisabeth: jeg tror jeg er litt redd for å gro fast i Oslo. samtidig er det litt teit å stikke fra byen når jeg endelig VIRKELIG trives her, og faktisk lever livet mitt _her_, om du skjønner. dilemma, dilemma.
ziarah: kanskje de til og med har krysset hverandre? jeg bodde jo i Tromsø et år :) og du vet, de mest patriotiske nordlendingene bor jo ikke i nord. de bor i sør. gjerne i Oslo, der de kan leve urbant og sitte over kafébordene med en soya/melkelatte og snakke om gamlelandet. knis, jeg er så stereotypisk.
Ja, jeg vet, altså, krysset uten at vi har visst om det, mente jeg :) Jeg har studert (og studerer nå) litteratur i Tromsø og har for eksempel vært på Platekompaniet mange ganger (sjokk) :) Var innom der og spurte etter Akutten på DVD noen ganger. Måtte skrives opp i den store svarte boka.
Haha. Har ei bestevenninne som er fra Lofoten, hu ville nok sagt det samme. Om Været, altså. Der er det konsensus blant nordlenninger..
ziarah: om det var i 2006 er det’ke umulig at det var jeg som noterte i den store svarte boka :P good times, good times.
hvitskygge: got that right! en av mine mest ekstreme væropplevelser var jo faktisk i Lofoten. sommeren 2007 på Fredvang under Alo-festivalen. våkna midt på dagen av at teltet nesten fløyg av sted og vannet trua med å trenge gjennom dukene. måtte holde teltet igjen på bakken mens Tiril kjørte av gårde for å finne oss husly, med regnjakka og støvlene mine i bagasjerommet. jessør, det var rester av en tropisk orkan som kom seilende opp med Golfstrømmen det der gitt. tropisk restestorm, i Lofoten. det gir eksotisk en helt ny klang :P