og Krigen er et spøkelse vi bærer med oss

jeg ble født førti år etter at freden kom til landet

det hadde vært fred i Norge i førti år da jeg ble født, og likevel føltes det som om Krigen lå like under overflata og lurte. vi dro rundt øya og så på bunkerser, vi så på Batteriet, og jeg husker den kvelende og klaustrofobiske følelsen som klemte rundt meg idet vi gikk gjennom støvete betongganger, så trange at vi måtte gå en og en, selv som barn måtte vi gå en og en

jeg husker vi kunne finne på å gå Nordveien, fra Austnes gjennom skogen til det lille fine stedet der midnattsola alltid var synlig på klare sommernetter, der to ferskvannstjern grodde sakte igjen bare et par steinkast unna stranda og fjærsteinene, der vi bygde små verdener i etterlatte saltvannsdammer, vi kunne finne på å gå Nordveien dit og så gå innom Batteriet, de etterlatte bunkersene som ennå sto der som grå murklumper blant alt det grønne, og noen ganger turte jeg ikke gå inn

de var så mørke, så gamle, de hadde vært Tyskerne sine, de hadde vært Hitler sine, indirekte: jødedrepere, soldater med gevær, okkupanter: Fienden.

i natt hørte jeg pappa fortelle historier fra Krigen. jeg har ikke hørte dem før. alt jeg husker at han har sagt er at de som barn pleide å samle patronhylser og at tyskerne stort sett var ålreite folk. en stund var jeg veldig opptatt av motsandsbevegelsen. jeg husker jeg lurte på om det ble bedrevet noe gutta-på-skauen-aktiviteter på den lille øya gjemt bak naboøyas ruvende tusen-metersfjell. det var en del tyskere der, de hadde bunkerser, batteri, to kanoner: 1000 år etter vikingene var øya fremdeles et strategisk punkt ut mot havgapet.

men tyskerne var stort sett ålreite, og det er som regel viktigere å overleve enn å bevise noe. de kom overens. tyskerne og folket. de besøkte hverandre. snakket tysk med bestefar, som riktignok solgte dem en «sjølsprukken» sau en gang. sjøldød, dårlig kjøtt. de skjønte ikke hvorfor de blei sjuke, og jeg lurer på om bestefar humra litt for seg selv, en slags vennligsinnet motstandsspøk.

og kompanilederen, kommandant Haag, kom til naboens fjøs for å høre siste nytt fra London. Fordømte Hitler, sa han da han skulle fortelle at broren hadde omkommet i frontlinjen i Sovjet.

det er sekstifem år siden freden kom til Norge. fremdeles er Krigen et spøkelse vi ikke har klart å kvitte oss med. det henger rundt oss ennå, sitter på ryggen, sniker seg bak oss. fremdeles kan vi ikke snakke om Krigen uten å føle veggene tette seg rundt oss, tvinge oss ned i bunkersmørket igjen, der det kun finnes én rett side og én historie å fortelle.

vi var gode. de var onde. vi gjorde det rette. vi var de med moralen på vår side. vi var bedre enn dem; jødedreperne, soldatene, torturistene, landsforræderne, vi var bedre enn dem, vi bygde ikke konsentrasjonsleire, vi gasset ikke folk, vi invaderte ikke, okkuperte ikke.

vi jublet, feiret, trakk til gatene og viftet med flaggene våre.

så lynsjet vi tyskertøser og så på barna deres med hat i blikket; tyskerbarna, taperbarna.

kakao, anyone?

Reklame