fra natta

det er så lett å fortelle hemmeligheter til folk som ikke hører etter

øynene mine er tørre og trøtte, jeg har sukker på tennene og øl i magen. jeg hørte David Gray synge sanger jeg elsket da jeg var søtten. han sto foran en nattsvart himmel full av elektriske stjernelys og gjorde folket fornøyd. det var fint, men det gikk over, som alt, alt går over, hvert øyeblikk, hvert sekund.

jeg gleder meg til å sove

og drikke formiddagskaffe om åtte timer

Reklame

pausemusikk III

nord-norge-hangover. jeg kan kjenne saltvannet i nesa, sjøsprøyten på kinnene. noen vil kanskje si jeg har en tidvis sær musikksmak, men det finnes mer i livet enn p3 og Platekompaniet. for eksempel dette:

Runde Lindbæk + Boknakaran + Helge Stangnes + fiskere i oljehyr og måser og vintervær. + reggae? åjada.

(jeg skal tenke litt)

dager senere

det er helt greit at du ikke er her

det er ditt tap

det er du som går glipp av alt dette

jeg teller årene bakover, jeg slår fingre ut i lufta, en etter en, tommelen først, og teller inni meg, men jeg husker ikke lenger hvor langt bak jeg kom, hva målet mitt var. det finnes så mange år, jeg begynner å bli lei av å måle dem. notere dem ned, skrive dem opp som om det gjør dem handfaste, disse flytende øyeblikkene vi deler inn i dager uker år, eller sekunder minutter timer, de er ikke der, de forsvinner, de kan ikke telles eller summeres opp, bli en enhet eller en linje med punkt. de eksisterer bare i hodene våre, i språket, de er fortid før vi har skjønt at de er der.

…

jeg spiser kaker. jeg kjøper jelly beans på Sweetheart. jeg går rundt med store konfektbiter i veska mi og sparer dem til en film eller turen hjem. jeg spiser fisk igjen, like plutselig som jeg kommer til å slutte å spise fisk. jeg spiser fisk og føler at det gjør meg mer meg og samtidig mer noe annet enn jeg har vært de siste årene. du kan sikkert kalle meg inkonsekvent. jeg fronter jo som regel veggismat, veganmat, jeg spiser ikke fisk til vanlig, jeg har ikke spist fisk på to år, men Tromsø er ikke så lett å ha med å gjøre. det er fisk her. fisk eller kjøtt, eller gresk salat, eller utsolgt for veggisburger. jeg gjør det jeg må, eller det som gjør livet enkelt. ofte er jeg ganske lat. det handler om å veie ting opp mot hverandre. akkurat nå veier enkelhet mer enn den evinnelige jakten på mat uten smør eller melk eller ost eller egg, eller fisk. så lenge det er kjøttfritt (fra pattedyr og dyr med vinger), klager jeg ikke. jeg vandrer mellom så mange livssyn, personligheter, stedsvaner; way-of-lives, jeg har gitt opp å holde fast på én sannhet, ett sett å leve på, for jeg tror ikke det finnes én sannhet, én ting som alltid vil være det rette, og hvordan kan jeg da påstå å sitte med svaret? når jeg har gitt opp Gud, hvordan kan jeg si at jeg vet?

jeg tror ikke jeg gjør det. jeg tror i alle fall ikke jeg påstår det. alt til sin tid. jeg vender tidsnok tilbake til det andre livet jeg lever. akkurat nå er det her jeg er.

…

og om jeg ville fortelle deg alt dette, alt dette og mer til, så kan det være det samme. å våkne i dag var å innse det. jeg trenger ikke si deg mer nå. det er greit, det er ferdig. livet er et annet sted, og det er ikke der du er.

det er her med meg.

det er her hvor jeg er.

livet: revisited

og det er litt rart å tenke på at jeg flytta fra Tromsø

jeg husker jeg stod nede på busstoppet vis à vis Rorbua. det var vår, eller nordnorsk sommer, jeg hadde på meg cordfløyelsbukse og en lilla tynn og egentlig alt for stor hettegenser fra Scorpius, en sånn alternativ sak vet du, eller kanskje var det denne, ja. det må ha vært denne, den jeg hadde kjøpt et år og fire måneder tidligere i Mexico

fresh-faced og 20-snart-21. sånn som det så jeg ut den kvelden jeg sto nede på busstoppet ved Rorbua, det er sånn jeg ser ut i hodet mitt i alle fall, og jeg ser på fjellene over fjorden, jeg ser på fulle nordlendinger samla ute på gata, og lufta er så frisk, det er sommer, eller en slags vår og likevel er det en krystallklarhet i lufta, som den du kjenner på høsten og vinteren når kulda kommer og har satt seg, og jeg husker at jeg tenkte «skal jeg virkelig dra fra dette?» og jeg var ikke sikker, men jeg gjorde det likevel.

jeg dro.

og nå er jeg her igjen. første gang på over et år. det er så mildt at man knapt trenger ull. den digitale gradestokken nede i byen viste +6 da jeg så mot den en gang i firetida, og jeg skjønte plutselig hvorfor jeg var så klam og varm og hvorfor jeg ikke lenger sklei på isen som lurte seg under nysnøen:

den hadde rett og slett smelta bort. gatene er bare nå. det er mørkt. regissøren jeg er gjestekontakt for spurte meg hvor mye søvn man trengte om sommeren vs vinteren. jeg svarte at det var en vanesak, stort sett. og at jeg heller ville ha snø og kulde, enn mildvær og minus. uten snøen forsvinner alt lyset i asfaltens sorte hull. det blir mørkere. hardere. det er ikke så dempet som når snøen ligger over bakken. det er hardere kantere, mørkere morgener, mørkere kvelder. mørkere netter.

og jeg er i Tromsø igjen og alt føles bra. jeg så en fantastisk fin svensk-finsk film på tirsdagskvelden, og det å se den her, i Tromsø, gjorde den bare enda finere. følelsen av hjemlighet og den rare gjenkjennelsen man kan få av å se noe som man egentlig ikke kjenner igjen (er jeg finsk læstadianer? nei nettopp) fylte meg til et surrealistisk punkt, så sterkt at jeg var klar for å aldri gå på flyet sørover på mandag. jeg tror det er det finske språket. det er kulde og nordlighet, akkurat som jeg kan kjenne saltvann og kaldluft i nordnorsk, kan jeg kjenne kulde i finsk. det samme med samisk. det er vinter, høst, vår, sommer, men alltid med det friske, kjølige lufta man finner i nord. ingenting er klamt og svett, bare friskt, som rosenrøde vinterkinn.

jeg er visst et polarbarn likevel.

Disco 2000, hvor ble du av i alt mylderet?

hva trenger man å ta med seg?

klær, sko. sjampo, såpe. pc, bok, telefon, lader.

når skal vi egentlig komme til framtida? 2000 burde være 2000; teknologisk avansert way beyond nittitallet. på en måte er det jo det, akkurat som nittitallet brakte med seg ting åttitallet aldri hadde drømt om. men fremdeles: hvor er jetpacken, hvor er hydrogenbilene, svevebilene, hvor er teletransportørmaskinen?

og hvor er de futuristiske sølvklærne?

framtida føles mest som nåtid. i alle fall med tregt nett på gang.

just sayin’

det finnes bare fine ting å skrive om

det er en sånn dag i dag skrev Namra

og det er forsåvidt sant. det var en sånn dag. det vil si; det var en sånn søndag, du vet, den fineste dagen i uka, den dagen man kan bruke til hvasomhelst. jeg hadde overnattingsbesøk av barndomsvenninna mi, hun jeg har kjent lengst, og vi var begge hjertens enige om at vi hadde hatt den beste barndommen noen kunne ha. vi levde på et sted med magi overalt, vi lagde nye verdener i meterhøyt gress og i fjærsteinene, vandra i skogen, langs stier; det fantes ikke internett, det fantes ikke mobiler, vår verden var av stein og gress og mose, av hav og tang, ripsbærbusker, gulrotåkre, fjøs og et gammelt tre som står nesten nede i vannkanten, men tror det har slått rot på den afrikanske savannen.

vi drakk kaffe og spilte kinasjakk på Oslo Mekaniske, mitt nye andre hjem. ei venninne måtte dra, ei anna kom til. mer kaffe, påfyll i gamle kopper, ansiktsmaske på nyrensa ansiktshud (babyhud nå, takk til Lush (og litt til den arktiske kulda som endelig har takk for seg), Grease på Spotify og Youtube, hangout på rommet, The Smiths/Morrissey på Revolver og før det diska Morten opp bluegrassbonanza med youtube-klipp fra konserten jeg virkelig burde ha fått med meg på fjorårets by:Larm:

Gammalgrass.(sjekk for all del ut linken og finn «Basket Case.» nydelig!)

og det er bare en måned til det er by:Larm på nytt. det vil si at det snart er et år siden jeg blei frastjelt kamera og telefon, på en av de mer skjebnesvangre byturene jeg har tatt. et helt år uten ordentlig kamera. fyfan. men snart sitter jeg her med et nytt ett. forhåpentligvis allerede i morra. da kan Tromsø dokumenteres digitalt på noe annet enn mobilen.

Tromsø, ja. der er jeg snart. plutselig lander vi i Giæverbukta. det er formiddag, jeg tar bussen inn til byen. lufta er frisk, fjell på alle kanter. jeg gleder meg. jeg har gledet meg så lenge at jeg nesten ikke gleder meg lenger engang. det er som når du er overtrøtt; du er ikke lenger trøtt, du er bare våken på en klein måte. litt frysen og kald, men gira inni deg likevel. jeg vet det blir ei bra uke.

jeg tror det blir et bra liv.

en gang i Barcelona

det var vår, april, 2008. jeg ville sykle rundt i byen for alltid.

det vanlige, takk

det har vært en helt vanlig torsdag. de fleste dager er det. vanlige torsdager, vanlig mandager, vanlige søndager. men det som er vanlig forandrer seg alltid. da jeg var yngre og bodde hjemme var en vanlig søndag ganske kjedelig. jeg følte meg alltid skitten, uansett hva jeg hadde gjort dagen før var det akkurat som om håret mitt var livløst og fettete og huden min tilstoppet. søndag var en dag uten mening. jeg spiste godteri og så på tv. og det var stort sett det.

nå er søndager noe annet. søndager er dager jeg gleder meg til. det er en dag med plass til alt. post-nachspiel, pre-mandag; mat, film, random acts of latterkrampe.

sånn var søndag. riktignok ikke post-nach, ikke for meg i alle fall, men post 11 timers jobbdag, en og en halv times søvn, fire timers jobb. så ble det søndag på ordentlig. endelig skjønner jeg hva Bangles sang om, sunday-funday. det tok sin tid, men jeg skjønner det nå.

og idag var det torsdag, selv om søndag føles som igår. snart skal jeg reise nordover igjen. jeg gleder meg til å lande i Giæverbukta og ta bussen inn til sentrum; rundt sørøya, eller over toppen forbi Prestvannet der jeg bodde i et halvt år. gleder meg til å kjenne den friske, kalde havlufta. gleder meg til å se igjen Tromsø; se hvilke bygg som har blitt ferdige siden sist, hvilke som har blitt påbegynt. og jeg gleder meg til TIFF og alle filmene, og til å være frivillig. det føles alltid så bra.

så mens andre skriver om Haiti, mens mennesker på Haiti har mistet alt og avisene her fylles med bilder av gråtende barn og sammenraste bygninger, sitter jeg og gleder meg og tenker «livet er fint» og «fy søren så heldig jeg er», og klarer ikke helt å la det synke inn. det er så langt til Haiti, det er så langt til andres lidelse nå, jeg har nok med å være glad.