livet: revisited

by vaarloek

og det er litt rart å tenke på at jeg flytta fra Tromsø

jeg husker jeg stod nede på busstoppet vis à vis Rorbua. det var vår, eller nordnorsk sommer, jeg hadde på meg cordfløyelsbukse og en lilla tynn og egentlig alt for stor hettegenser fra Scorpius, en sånn alternativ sak vet du, eller kanskje var det denne, ja. det må ha vært denne, den jeg hadde kjøpt et år og fire måneder tidligere i Mexico

fresh-faced og 20-snart-21. sånn som det så jeg ut den kvelden jeg sto nede på busstoppet ved Rorbua, det er sånn jeg ser ut i hodet mitt i alle fall, og jeg ser på fjellene over fjorden, jeg ser på fulle nordlendinger samla ute på gata, og lufta er så frisk, det er sommer, eller en slags vår og likevel er det en krystallklarhet i lufta, som den du kjenner på høsten og vinteren når kulda kommer og har satt seg, og jeg husker at jeg tenkte «skal jeg virkelig dra fra dette?» og jeg var ikke sikker, men jeg gjorde det likevel.

jeg dro.

og nå er jeg her igjen. første gang på over et år. det er så mildt at man knapt trenger ull. den digitale gradestokken nede i byen viste +6 da jeg så mot den en gang i firetida, og jeg skjønte plutselig hvorfor jeg var så klam og varm og hvorfor jeg ikke lenger sklei på isen som lurte seg under nysnøen:

den hadde rett og slett smelta bort. gatene er bare nå. det er mørkt. regissøren jeg er gjestekontakt for spurte meg hvor mye søvn man trengte om sommeren vs vinteren. jeg svarte at det var en vanesak, stort sett. og at jeg heller ville ha snø og kulde, enn mildvær og minus. uten snøen forsvinner alt lyset i asfaltens sorte hull. det blir mørkere. hardere. det er ikke så dempet som når snøen ligger over bakken. det er hardere kantere, mørkere morgener, mørkere kvelder. mørkere netter.

og jeg er i Tromsø igjen og alt føles bra. jeg så en fantastisk fin svensk-finsk film på tirsdagskvelden, og det å se den her, i Tromsø, gjorde den bare enda finere. følelsen av hjemlighet og den rare gjenkjennelsen man kan få av å se noe som man egentlig ikke kjenner igjen (er jeg finsk læstadianer? nei nettopp) fylte meg til et surrealistisk punkt, så sterkt at jeg var klar for å aldri gå på flyet sørover på mandag. jeg tror det er det finske språket. det er kulde og nordlighet, akkurat som jeg kan kjenne saltvann og kaldluft i nordnorsk, kan jeg kjenne kulde i finsk. det samme med samisk. det er vinter, høst, vår, sommer, men alltid med det friske, kjølige lufta man finner i nord. ingenting er klamt og svett, bare friskt, som rosenrøde vinterkinn.

jeg er visst et polarbarn likevel.