parallelt

på den ene sia står jeg opp og føler meg fyllesjuk uten å ha drukket en eneste slurk øl (og innser at det kanskje er alderen som begynner å ta meg litt igjen nå. fan) og slipper å lage frokost og ler av South Park i ninjamodus

på den andre sia er det tsunamivarsel og folk må springe opp i høyden og det har vært enda et gigantisk jordskjelv, 8,8 denne gange, og jeg merker ingenting til det

og jeg hørte på radioen i går da vi kjørte til Jessheim, et gigantisk isbergflak hadde løsna fra Antarktis og lå nedfor Australia og fløt i en viktig havstrøm, det lå der og kunne forstyrre havflyten, gi varig effekt på klimaet i flere tiår

og ute her snør det som om det skulle vært julaften, trærne dekket av tykke lag med snøflak på snøflak, det er kvitt, vinduene på blokka over gata har våte flekker under seg, jeg tror det er ganske mildt ute, nesten null, nesten så varmt at det regner (kanskje blir det vår likevel)

det er bare sånn det er. vi trenger ikke lete i kvantefysikk etter parallelle univers, det er lett å se: dramaet er et annet sted. her er vi trygge.

Reklame

no further comments

Imogen Heap sang Hide and Seek på Rockefeller igår

hjertebank, svimmelhet, tårer i øynene. fyfan, fy. fan.

reprise, ikke egentlig

dette ligner litt på forrige helg, bare minus larmen. jobb i dag tidlig, jobb i kveld. statistjobb på jessheim i morgen, grytidlig, jobb på kvelden (utsolgt DumDum, så det blir sikkert chill …), jobb på lørdagkveld, same procedure as friday. jess. det ligner litt på forrige helg, bare minus larmen og nachspielutsiktene. så da ligner det vel egentlig ikke så mye likevel.

men jeg savner mandagene fra i høst. Jakten på tv, fullsatt kjøkken. hva skjedde? OL har ikke samme samlende virkning. i alle fall ikke TV2 hjelper deg. kanskje Farmen kommer og tar over, men like kleine stunder som Jakten 09 kommer neppe igjen på tv. ever.

og jeg prøver å si noe nå, men øynene er for trøtte, hodet for slitent, jeg vil aller helst bare sove, det er så altfor ofte at jeg aller helst bare vil sove, man trenger ikke stresse da, ikke ta telefonen, ikke ordne noe, ikke være i verden, man kan være et anna sted og det er ofte mye artigere der, og er ikke det egentlig ganske teit, at livet ofte er artigere i drømme? så lenge man sover såklart. når man våkner har man ingen å le av alt det artige med, så da kan det være det samme, da er det kjedelig igjen.

det er kanskje det beste argumentet for å ikke sove og ikke drømme, men heller gjøre noe, et eller anna, noe teit, noe morsomt, noe kjedelig, bare sammen med noen, så man kan snakke om det og le av det etterpå, og etablere internhumor og ikke trenge legge ut lange forklaringer om hvorfor noe er morsomt, for det skjønner man jo med en gang, man var jo der sammen, man ler av det ilag.

og så ler man av det etterpå også. danser litt rundt i stua. latterkrampeanfall, som om man var ti år gammel igjen og ikke klarte å slutte å le, ikke engang i timen på skolen, man lå på golvet nesten og rulla av latter, til og med da man var tretten-fjorten, det var så vanskelig å slutte, hele magen rista innvendig, alle innvollene ble kilt av hjernen som fant et eller annet fantastisk morsomt, og det er så bra, det er så bra å le og å ha det gøy, det er det beste med livet, det er der du finner meningen med det hele; i latteren, i gleden.

og i en kopp kakao før jobb.

post-larm, Efterklang

det er vanskelig å gi slipp på helga, jeg lager spilleliste på spotify og forteller historier og ingen av dem er skrøner, jeg skrøner generelt lite, jeg underdriver mer enn overdriver, historier i alle fall, det er lettere å ikke fortelle alt enn å fortelle mer enn alt, med en gang det blir mer enn alt er det nesten som å lyve og man skal ikke lyve, bare kvite små, når man må.

og ikke at jeg så så mange konserter, i alle fall ikke som en som var på konsert, jeg var på jobb, hver dag på konserter på jobb, men Efterklang på Sentrum Scene var fantastisk, enda jeg ikke var helt med, enda jeg ikke så alt, så kjente jeg stemninga blant folk og den var elektrisk på den intense måten, folk sto som forheksa, de smilte, jeg følte meg teit som gikk mellom dem for å komme fra en side til den andre, som om jeg ødela noe, som om de var frosset fast og tida sto stille mens jeg var i tida og utafor opplevelsen og ødela alt, der jeg gikk mellom alle de forsteina folka som fremdeles var intenst tilstede eller intenst inne i opplevelsen, og jeg var en irriterende faktor, den som ødela bildet, illusjonen.

men ingen så surt på meg. alle smilte. ingen lot til å merke meg en gang, enda jeg dulta borti dem og gikk i veien. de bare smilte og holdt blikket festa på scena. jo, jeg tror tida sto stille. det var magi i bildet.

ja, magi.

topp stemning på lokalt kjøkken, eller by:Larm 2010 goes out with a bang

åfyfan. fyfan.

jeg gleda meg ikke på onsdag. jeg var sur og grinete og gadd ikke dra i teltet og gleda meg bare til helga var over; den lå foran meg som en helt vanvittig lang vei, en slitsom lang vei opp fjellet, helga var bøygen, med bare jobb og ikke-no moro. og det var mye jobb. det var slitsomt. det var tre tjuetimersdager etter hverandre, ca. men det var fantastisk. faktisk legendarisk.

torsdagen med snøværet og artistvertjobb på Stratos, scena på toppen av Youngstorget med utsikt over byen omringa av snøvær og lyskastere som seila rundt de store vinduene så snøen vistes der den blåste rundt og rundt, så hele Stratos ble ei boble oppe i lufta, ei svevende boble med musikk og varme og fine folk og topp stemning. tolv timer, så ned på Internasjonalen og drikke sponsa øl, møte folk man såvidt kjenner og ende opp på nachspilljakt i isende kulde, være den som uten å ville det klarte å starte en underlig slåsskamp fordi man kanskje sa noe litt for høyt fordi en idiot hadde vært en idiot (det gikk bra, og ikke utover meg. med mindre man anser det å bli kalt «brilleslange» for et verbalt slag i trynet), finne nach, iskalde hender, spise gulrot til utsikten fra Plaza, etasje 21, høre Kate Bush synge i just know that something good is gonna happen og kjenne at ja, fyfan, nå blir det bra igjen, nå ligger det i lufta igjen, nå er det ikke kjipt og surt lenger, selv om vinteren prøver å drepe meg og selv om jeg er blakk og selv om, selv om, så er det fyfan så bra å leve.

dessuten hadde vi det mest legendariske nachspielet sia sensommer’n-høstens höjdare på lørdag. og søndag, strengt tatt. det må muligens fordøyes litt. men jeg husker at jeg var jente med gitar og en stemme som hørtes passe søt ut i hodet mitt, hadde en lang samtale om Piratene, måtte si «nei, æ e fra Harstad» etter å ha blitt spurt om jeg var fra Bodø for tredje eller fjerde eller n’te gang på to dager, drakk gin og tonic, plutselig klarte å bøye kneet igjen (hei alkohol, farvel smerte), prøvde å lokke folk på nach via meldinger om ville tilstander, dansa i sofaen og klemte Karl sin mobile ovn.

og jeg husker at jeg lo. jeg husker at alle lo, faktisk. topp stemning på lokalt kjøkken.

fyfan. fy. fan.

[insert happyface]

lyden av NÅ

naaaaaachspiiiiel!

like a yo-yo

og der var det over igjen

hvem bryr seg om penger og kulde og surmuling?

livet er herlig;

like the sun coming out–
oh, I just know that something good is gonna happen.
and I don’t know when,
but just saying it could even make it happen.

for mye kaffe. for lite søvn. for lite øl. for lenge ute i kulda, for langt nach. men fra tjueførste etasje på plaza kan man se langt, fra toppen av arbeiderpartibygninga kan man se hele Oslo, og jeg er mett, vedig sulten, har karma i balanse igjen, historier å fortelle, sikkert glemt når jeg våkner i formiddag en gang, lenge etter den planlagte brunsjen med hjemmelaga scones jeg skulle ha i tolvtida, jeg lager killer scones, en gang i alle fall. de blei pittesmå men dobbelt så god, smaken ekstra konsentrert,og nå kjenner jeg det, øynene som begynner å bli tunge, øyelokkene som vil igjen, de fem kaffekoppene has left the building.

pusse tenner. sove nå.

(eventuelt våkne etter fire timers søvn, med ei usendt, ikke-ferdig melding om hvordan kaffen i hodet gjorde at jeg ikke fikk sove, på rim. javisst, du. herregud.)

pust inn. pust ut.

det kan være vinteren

null kroner på kontoen

oslo, jeg vet da faen

men akkurat nå er livet litt kjipt

og jeg vet bare at jeg gleder meg til mandag