til lyden av Sufjan en mandags morgen

by vaarloek

det er tidlig en mandag, klokka er halv ti, jeg sitter på Stockfleths, venter på Stine som forsov seg (fint det ikke bare er meg) drikker en grønn te med sitrongress, jeg tenkte nettopp at jeg hadde betalt femti kroner for den fordi jeg ikke fant en tier i kombo med småpenger i pengeboka og tenkte teen kosta over tretti, men kanskje var det akkurat under tretti, kanskje 28 eller 29, så jeg fikk en tyver og noen kroner istedet, kopp te: 27. nettopp nettopp. en mann med en liten reisekoffert snakker fransk ved disken med den svenske baristaen som kanskje er litt fransk, han snakker så flytende, jeg tenker at jeg kunne vært i Paris nå, det var det som egentlig var planen, men det er så mange planer, de flukturerer (kan man si det?), flyter over i hverandre til stadighet, jeg holder knapt orden på dem, det er alltid en ny idé som fanger interessen min og ingen holder den fast lenge nok til å bli realisert, eller det kreves for mye; jobb, planlegging, endring, og jeg lar være, det er enklere å la være.

men fryktelig mindre interessant.

i går var det søndag, og jeg innså at jeg lever som en bohem. jeg har ca ingen penger, jeg halvveis inviterer meg selv på kaffebesøk, spiser latterlig billig mat på anarkistkafeer (for Oslo florerer jo av dem, må vite), drikker vin på det kalde kjøkkenet til en venn, tenner stearinlys for å holde varmen, reiser uten å ha penger til det, lever på lånte midler og planer om storhet, tenker at jeg lever på side fjorten, kanskje femten allerede, det er bare å bla om så løser det seg, så ordner det seg. side seksten, snille piker, det er ikke lenge igjen.

Advertisements