post-larm, Efterklang

by vaarloek

det er vanskelig å gi slipp på helga, jeg lager spilleliste på spotify og forteller historier og ingen av dem er skrøner, jeg skrøner generelt lite, jeg underdriver mer enn overdriver, historier i alle fall, det er lettere å ikke fortelle alt enn å fortelle mer enn alt, med en gang det blir mer enn alt er det nesten som å lyve og man skal ikke lyve, bare kvite små, når man må.

og ikke at jeg så så mange konserter, i alle fall ikke som en som var på konsert, jeg var på jobb, hver dag på konserter på jobb, men Efterklang på Sentrum Scene var fantastisk, enda jeg ikke var helt med, enda jeg ikke så alt, så kjente jeg stemninga blant folk og den var elektrisk på den intense måten, folk sto som forheksa, de smilte, jeg følte meg teit som gikk mellom dem for å komme fra en side til den andre, som om jeg ødela noe, som om de var frosset fast og tida sto stille mens jeg var i tida og utafor opplevelsen og ødela alt, der jeg gikk mellom alle de forsteina folka som fremdeles var intenst tilstede eller intenst inne i opplevelsen, og jeg var en irriterende faktor, den som ødela bildet, illusjonen.

men ingen så surt på meg. alle smilte. ingen lot til å merke meg en gang, enda jeg dulta borti dem og gikk i veien. de bare smilte og holdt blikket festa på scena. jo, jeg tror tida sto stille. det var magi i bildet.

ja, magi.