ting man nynner på midt natta, del 1

eventuelt

people are like songs, it’s true.
some seem dull at first. then they grow on you.

men det finnes ting som sier mer om meg enn det
at klokka er ett minutt over fire, midt på natta, kanskje
eller at jeg har ei spilleliste på spotify som heter minikjole, platåsko, diskotek
kanskje at jeg gleder meg til å høre på maisanga igjen (også spilleliste, også spotify)
eller at jeg etter 8738 spill har en vinnerprosent på usle 38
i edderkoppkabal

ikke at det er så viktig, noe av dette
allez venez milord synger edith piaf
et sted fra fortida

sånt gjør meg litt smågal noen ganger
at man kan ta vare på ting
på stemmer, på utseendet (på innspillinger, på bilder, filmer)
at noen aldri helt forsvinner
mens andre aldri blir husket igjen

Reklame

ting man tenker midt på natta

jeg får ikke sove. jeg har musikk hang-up som om jeg var 19 igjen, eller alt under 23 egentlig. dessuten er jeg sulten. at jeg har vært våken sia klokka var ca kvart over seks i dag tidlig, eller i går natt, eller egentlig i går tidlig (og her slutter vi) betyr vel at jeg bare bør kapitulere og sove. men det er så kjedelig, jeg har sovet så mye, det tok helt over ei stund og nå som jeg har levd ei hel helg på jobb, på tabascoshot, på lite søvn, på hes stemme, på kaffe, på Prosecco, på våren som later som den ikke er her, på mitt nye energinivå, på hodet som føles klart, på venner, gamle venner, nye venner, midt-imellom-venner, og lever på det fortsatt, så får jeg ikke sove, fordi jeg ikke vil, ikke egentlig

og noen ganger vil jeg at «jeg» skal være et anna ord, jeg bruker det hele tida og liker det ikke, liker ikke lyden av det, det er så veikt, jæi, det går i en bue, en u, og jeg vil heller skrive

eg får ikkje sove

eller

æ får ikkje sove

jeg vil bruke et anna ord enn jeg, et som er en lyd, litt hardt, mer definert, jeg vil at jeg skal være bestemt, noe solid, som fjellene, steinene. farger å sitt klareste, sitt tydeligste. men lyden av jeg er lyden av fargen du får når du blander alle sammen, du tror den blir fin, men med en gang du blander tre sammen begynner det å gusje seg til, man bør ikke ha mer enn to, det sa han som laga grønne smoothier et sted på nettet, han skulle forklare hvorfor det er greit å blande frukt og «leafy greens» men ikke andre ting, minst mulig ingredienser, færre kokker, mindre søl

og jeg er lyden av så mye som blandes

og det ser ikke ut som det uttales

jeg vil heller skrive

jag får inte sova

æ vil heller skrive æ, kan likesågodt si det som det er, noen ganger er ikke bokmål fint, det hender det ikke appellerer til meg i det hele tatt, og det er så ofte «jeg» sin feil. æ vil ikkje være veik. eg vil ha styrke, solid fundament.

og eg prøvde en stund, men nynorsk satt aldri rett. det kom aldri inn under huden, satte seg aldri i ryggmargen som en refleks som skyter ut med en gang fingrene mine rører et tastatur. bokmålet tok meg først. og vi er venner, stort sett. bare ikke æ og jeg.

der alt begynner

det er søndag

jeg skal ut og drikke kaffe, flere runder med kaffe, ta d3+kalsium+k-vitamin-tabletter, ta b-vitaminene (nå som jeg har fått mer b12 i blodet eller levra eller hvor det nå er det henger ut og gjør sin greie, så klarer jeg jo faktisk å huske å ta b-vitaminene, der b12-en også er, og det er digg, å kunne huske ting igjen, farvel siruphjerne, let’s never meet again) og c-vitaminer, jeg jobber meg mot sunne meg igjen, et steg av gangen, jeg blander grønn frukt og spinat for eksempel, drikker vann

og shotter noe skummelt med tabasco. det var ikke for helsas skyld. la oss si det sånn; jeg trodde et lite øyeblikk jeg skulle dø, eller i det minste plutselig besvime av åndenød, få brannsår i spiserøret, jeg måtte gå ut og puste inn tåkelufta som lå over Oslo i natt for å kjøle det hele ned

så inn igjen for å drikke mer øl

og det er litt som om jeg må holde pusten noen ganger, for å ikke ødelegge, det er så fint nå, alt, det ordner seg, det er den sida i boka der alt begynner å falle på plass, det er å gå ut i frisk luft når man er trøtt og har hodepine og plutselig våkne, eller plutselig ta på seg briller eller linser etter å ha blitt vant til å se verden i konturer og dobbeltgjengere

alt blir klart, alt blir tydelig, alt betyr noe

og selv om det er regn ute, dammer med vann på asfalten, skyer på himmelen, så stilte vi klokka i natt, jobber oss fram mot lysere kvelder, varmere dager, tenker; endelig er den på vei, endelig er vi der sommeren ligger på lur i hvert u-utskudde blad og hvert uspirede frø

og vi kan nesten lukte gresset gjennom en stadig sterkere eim av vår

lørdagslyd: Fork in the road

plutselig gikk jeg fra å høre joanna på repeat og repeat, til denne

på repeat

og repeat

det er lørdag, og jeg skal plutselig på jobb et anna sted, og mye seinere enn vanlig, og det er tid for å stille inn sommertida, og jeg vet at vinteren var uendelig lang, men nå er den plutselig over, klokka sier den slutter i dag, og jeg skjønner ingenting

rec. stop.

jeg hørte denne live i går kveld

og kom til å tenke på da jeg var tretten og bodde i en liten nordnorsk kystby

og det var vinter og mørkt og jeg hørte på radio, kanskje var det National Rap Show, og jeg hadde en cd-spiller med kassettspiller og radio, og hver gang det kom ei kul låt trykka jeg rec på kassettspilleren uansett hvor i låta det var, det var sånn verden var, jeg hadde en rekke kassetter fylt av tilfeldige sanger i tilfeldig rekkefølge og tilfeldig kutta, alt etter som når jeg skrudde på radioen eller når det kom et nytt innslag

og denne låta var ei av de jeg hadde på en kassett

og verden virka så stor, og verden var et anna sted, det var så langt til verden fra der jeg bodde, jeg trodde aldri den kunne føles så liten som den gjør nå

og ja, P.S., sånn forresten: bet you didn’t know this

aldrig aldrig skall jag veta av någon sorg

jeg er våken, men jeg  burde sove. jeg burde lest ferdig de triste diktene til Ann Jäderlund, men alt er trist for tida, eller alt rører meg, jeg skylder på b12 og d-vitamin for alt, og jeg er litt lei av det, jeg er lei av å bli så rørt hele tida, jeg grein halve veien til Sverige over historien om Laika, jeg får tårer i øynene av Joanna; ’81, Baby Birch, On a Good Day, bare tanken på Wall-E og Flukten fra Dyreskogen snører halsen min, jeg så ei lolcat som prøde å faxe seg til Narnia mens Joanna (igjen, atter en gang) sang farewell to loves that I have not / even muddiest water run og det, og tanken på å kunne faxe seg til Narnia og Cair Paravel ga meg tårer i øynene, og alt dette bare minutter etter at The Brothel hadde gjort det samme.

hvor kommer alle disse følelsene fra? jeg kan ikke huske at de var her før. eller, de har alltid vært her. men de har ikke alltid overveldet meg. jeg hadde kontroll en gang. nå er det knapt med det. knapt med det meste, egentlig. jeg er lei av alt dette kaoset, jeg er lei av dårlig samvititighet, stadig huske på ting jeg har glemt. tidvis er det som hjernen kverner rundt i sirup.

(men, jeg mener, lolcat?)

og samtidig, på Oslo Mekaniske der de gikk fra å spille soundtracket til Den fantastiske Amélie fra Montmartre til John Olav Nilsen og Gjengens For sant til å være godt, jeg hadde lest Ann Jäderlund om vann og død og kropper og forgjengelighet og alt som er evig og ikke evig og faller innover og utover, og plutselig var jeg der jeg var i høst, en sånn rar følelse, som om fargene ble sterkere, litt mer intense, og sommerfuglene i magen våkna fra dvalen uten at det var en tydelig grunn til det, bare våren kanskje, kanskje bare våren

og noe inne i meg som vil skrive at jeg savner deg, i store bokstaver, men istedet lar jeg være og forteller om trivielle ting, som alltid. bare at, det er ikke som alltid. hver runde etterlater noe, et nytt lag, en puslespillbit, en heklet lapp i andre farger enn sist og jeg kan samle dem sammen og forsøke å sy dem sammen til et teppe, men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne og jeg ser ikke hvor jeg skal kunne slutte heller

og om jeg ser det likevel, slutten, hvor det bærer hen eller hvor det kan bære, så sier jeg det ikke høyt. tro hva du vil. det er ikke deg det handler om uansett.

hemmeligheten … er å la väre å bekymre seg

noen spurte om jeg var tjue, tjueen i dag. jeg er tjuefire og tenker jess. jeg er tjuefire og har endelig lärt meg kakebaking, på lavt lavt nivå. gi meg et par sjanser til og jeg eskalerer til högt, via medium, jeg skal ta kakebaking til et nytt nivå, utvide automatreportoaret mitt fra scones til sjokoladekake til andre kaker, det er ikke så vanskelig; mel, olje, sukker, krydder. bananer for fylde og söthet og mindre sukker og mindre vann. så slår man seg lös, kakao, kanel og ingefär, vaniljekrem, frukt. det er visst ikke så vanskelig likevel.

og ingenting er så voksent som en hjemmelaget kake, som lukta av nystekt bakst. jeg tenker jeg burde skrive en ode til hjemmebakst, jeg tenker jeg burde skrive om respatexbord og pipende kaffekjeler, gule kjökken og stoler med plastblomstertrekk. jeg vil skrive en elegi over eternitthusene, der kreften siver ut fra platenes mellomrom, arsenikk i treverk, arsenikk i lufta, arsenikk i blodet; vi var omringet av gift i så mange år, vi bygde oss inn i kreften.

mens jeg bodde i pustende trehus pustet andre inn arsenikk fra eternittvegger. og de ser söte ut, på utsida, nå, etter så mange år. de minner meg om barndom, om etterkrigens  nord-norge; det brente landets nybygg, de nedbombedes raske redning. de minner meg om trygghet, om sikkerhet, om noe jeg alltid har kjent og alltid stolt på; bestemödre og bestefedre, gamle mennesker med kakefat og rödgröt til dessert.

nå vet jeg at det var en lögn hele tida. alltid vokser vi opp med lögner vi kan tro på. falsk trygghet, et sikkerhetsnett som aldri fanger deg opp. det går aldrig att bli dum igen, er det noen som synger, hur mycket du än kan vilja min vän. men noen ganger er det fint å late som.

lørdagslyd: look back, running

kate bush lurer definitivt i bakgrunnen, jeg kan stå for den kommentaren

om enn som et noe mørkere ekko

men definitivt der i bakgrunnen, et sted