karma kameleon

by vaarloek

da jeg hadde dusja idag og håret hadde begynt å tørke kom krøllene plutselig tilbake igjen og var store og luftige og fine, som om de alltid hadde vært der og bølget seg gjennom håret mitt. men jeg vet bedre. permanten fra i høst lurer i bakgrunnen og dukker opp når den føler for det, sjøl om alt den lærte meg var at krøller er fint innimellom, men ansiktet mitt er stort sett laga for slett hår, hår som ligger rett ned som om det var fra Asia, det er nok ikke uten grunn jeg ligner på asiatiske kjendiser jeg ikke aner hvem er hver gang jeg sender inn bilder til celebrity-look-alike, uten at jeg egentlig skjønner hvorfor. men folk tror jeg er fra rare steder, eller, jeg kan være fra hvor som  helst, jeg er en kameleon.

er du norsk? spurte gutten på deli de luca meg en gang, han som ser ut som han er fra Somalia. ja, svarte jeg. helt norsk? la han til. såvidt jeg vet, svarte jeg. ser jeg ikke norsk ut? du kunne vært … en blanding, sa han.

eller i Singapore, da vakta utafor den kinesiske hagen jeg ikke husker navnet på lenger, men som jeg og Tiril hadde gått gjennom gjørme for å få med oss Månekakefestival, med vegane månekaker kjøpt i Chinatown, i alle fall; da vakta spurte om jeg var fra Singapore, eller noe sånt, men det var mørkt da, så kanskje det bare var vanskelig å se.

eller da jeg var lita og alltid fikk spørsmål om opphav. alle svart-kvitt bildene av meg. det er ikke rart jeg alltid identifiserte meg de mørkhåra heltinnene, det er ikke merkelig at jeg følte et slektskap med minoriteter alt fra barndommen. stadig kom spørsmål som av en eller anna grunn handla om norskhet. jeg er ikke engang så mørk. og likevel ble jeg stadig tatt for å være noe annet. kanskje det var derfor jeg tidlig slutta å spørre om hvor folk kom fra, sånn egentlig, kanskje det var derfor jeg trakk litt på skuldrene når mamma eller pappa spurte hvor hun kom fra, hun som ikke så norsk ut, eller han som jeg kjente som var litt mørk. jeg gjorde det til en målsetning, bry meg minst mulig.

det betyr ikke at jeg ikke var nysgjerrig, eller aldri spurte. jeg gjorde det bare aldri til en samtalestarter, eller en stor ting. jeg måtte stadig avkrefte at jeg kom fra et anna sted, og selv om det kunne være gøy å bli sett på som litt eksotisk og annerledes, så ble det slitsomt i lengden. akkurat som tilværelsen som nordlending ble etter Team Antonsen og Karsji Bræmnes.

just sayin.