the unending amends you’ve made are enough for one life; be done

by vaarloek

jeg er sliten for tida. vårslapp, eller litt i manko på b12 og d-vitamin. men legen fikser. imens hører jeg joanna newsom om igjen og om igjen. jeg hører henne synge om hvordan hun hatet å lukke døra for baby Birch, hvordan man, på en god dag, kan se enden herfra; hey hey hey, the end is near, og ingen andre kan få hey hey hey til å høres så sårt og ekte ut, tenker jeg.  jeg hører joanna synge om vannet, hvordan det går djupt ned når det ikke sprer seg ut; it runs deep, my darling, where it don’t run wide, og tenker at joanna aldri blir ferdig med vannet, og jeg skjønner det han sa den gangen om at hun var vann, om hun skulle være et element ville hun vært vann. selv sier hun at hun er jord. jeg kunne se den, jeg tenkte at jeg kunne høre det også. kanskje er det så enkelt at jord trenger vann. jord uten vann er ørken, dødt.

og aller mest hører jeg henne synge om å grave seg en plass i Edens hage, et sted der det ikke er trær og gress, et sted der ikke finnes frukt og synd, bare jord og vann; it was dirt and dirt is all the same, jord er jord, vi kommer fra det, vi blir det igjen til slutt; i believe in innocence, little darling, start again.

og selv om jeg er trøtt og sliten klarer jeg ikke høre på meg selv og legge meg, klokka er halv ett snart og jeg er fremdeles våken, det ligger klær i senga mi jeg må legge unna, på ei av de sammenraste hyllene i skapet, i bokhylla står et glass med tannbørste og tannkrem, det er viktig å pusse tenner, tanntråd også. og aller helst vil jeg bare kunne legge meg her og nå, uten å måtte gjøre så mye først, det er så slitsomt å gjøre noe når man er sliten, hele kroppen prikker og kiler og øyelokkene glir igjen, å holde dem oppe er en kamp, og jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg alltid kjemper.


Advertisements