hemmeligheten … er å la väre å bekymre seg

by vaarloek

noen spurte om jeg var tjue, tjueen i dag. jeg er tjuefire og tenker jess. jeg er tjuefire og har endelig lärt meg kakebaking, på lavt lavt nivå. gi meg et par sjanser til og jeg eskalerer til högt, via medium, jeg skal ta kakebaking til et nytt nivå, utvide automatreportoaret mitt fra scones til sjokoladekake til andre kaker, det er ikke så vanskelig; mel, olje, sukker, krydder. bananer for fylde og söthet og mindre sukker og mindre vann. så slår man seg lös, kakao, kanel og ingefär, vaniljekrem, frukt. det er visst ikke så vanskelig likevel.

og ingenting er så voksent som en hjemmelaget kake, som lukta av nystekt bakst. jeg tenker jeg burde skrive en ode til hjemmebakst, jeg tenker jeg burde skrive om respatexbord og pipende kaffekjeler, gule kjökken og stoler med plastblomstertrekk. jeg vil skrive en elegi over eternitthusene, der kreften siver ut fra platenes mellomrom, arsenikk i treverk, arsenikk i lufta, arsenikk i blodet; vi var omringet av gift i så mange år, vi bygde oss inn i kreften.

mens jeg bodde i pustende trehus pustet andre inn arsenikk fra eternittvegger. og de ser söte ut, på utsida, nå, etter så mange år. de minner meg om barndom, om etterkrigens  nord-norge; det brente landets nybygg, de nedbombedes raske redning. de minner meg om trygghet, om sikkerhet, om noe jeg alltid har kjent og alltid stolt på; bestemödre og bestefedre, gamle mennesker med kakefat og rödgröt til dessert.

nå vet jeg at det var en lögn hele tida. alltid vokser vi opp med lögner vi kan tro på. falsk trygghet, et sikkerhetsnett som aldri fanger deg opp. det går aldrig att bli dum igen, er det noen som synger, hur mycket du än kan vilja min vän. men noen ganger er det fint å late som.

Advertisements