aldrig aldrig skall jag veta av någon sorg

by vaarloek

jeg er våken, men jeg  burde sove. jeg burde lest ferdig de triste diktene til Ann Jäderlund, men alt er trist for tida, eller alt rører meg, jeg skylder på b12 og d-vitamin for alt, og jeg er litt lei av det, jeg er lei av å bli så rørt hele tida, jeg grein halve veien til Sverige over historien om Laika, jeg får tårer i øynene av Joanna; ’81, Baby Birch, On a Good Day, bare tanken på Wall-E og Flukten fra Dyreskogen snører halsen min, jeg så ei lolcat som prøde å faxe seg til Narnia mens Joanna (igjen, atter en gang) sang farewell to loves that I have not / even muddiest water run og det, og tanken på å kunne faxe seg til Narnia og Cair Paravel ga meg tårer i øynene, og alt dette bare minutter etter at The Brothel hadde gjort det samme.

hvor kommer alle disse følelsene fra? jeg kan ikke huske at de var her før. eller, de har alltid vært her. men de har ikke alltid overveldet meg. jeg hadde kontroll en gang. nå er det knapt med det. knapt med det meste, egentlig. jeg er lei av alt dette kaoset, jeg er lei av dårlig samvititighet, stadig huske på ting jeg har glemt. tidvis er det som hjernen kverner rundt i sirup.

(men, jeg mener, lolcat?)

og samtidig, på Oslo Mekaniske der de gikk fra å spille soundtracket til Den fantastiske Amélie fra Montmartre til John Olav Nilsen og Gjengens For sant til å være godt, jeg hadde lest Ann Jäderlund om vann og død og kropper og forgjengelighet og alt som er evig og ikke evig og faller innover og utover, og plutselig var jeg der jeg var i høst, en sånn rar følelse, som om fargene ble sterkere, litt mer intense, og sommerfuglene i magen våkna fra dvalen uten at det var en tydelig grunn til det, bare våren kanskje, kanskje bare våren

og noe inne i meg som vil skrive at jeg savner deg, i store bokstaver, men istedet lar jeg være og forteller om trivielle ting, som alltid. bare at, det er ikke som alltid. hver runde etterlater noe, et nytt lag, en puslespillbit, en heklet lapp i andre farger enn sist og jeg kan samle dem sammen og forsøke å sy dem sammen til et teppe, men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne og jeg ser ikke hvor jeg skal kunne slutte heller


og om jeg ser det likevel, slutten, hvor det bærer hen eller hvor det kan bære, så sier jeg det ikke høyt. tro hva du vil. det er ikke deg det handler om uansett.