jeg ser skavlan på norsk tv i sverige, jeg tegner mønster på venstre underarm og prøver å se for meg at det alltid kommer til å være der, jeg er stadig trøtt og prikkete i kroppen, jeg tenker på penger jeg går glipp av, fester jeg kunne vært på, en by jeg hadde tenkt å besøke
men den forsvinner ikke
bussen slutter ikke å gå
sjanser slutter ikke å komme
man må bare lære seg å kjenne dem igjen
på siljes fine blogg så jeg at man kunne vinne et sunt lite påskeegg hos get juicing. jeg er vanligvis ikke den som slenger meg på sånne konkurranser. faktisk aldri, før nå. men jeg leter fram sunnhetsnazien i meg igjen, kall dette et skritt på veien. you gotta do what you gotta do.
… er det også vinter. is. og mye tåke. så mye tåke at man såvidt kunne skimte lysene fra hus og senter og ferger på veien fra busstasjonen og hit. det tok litt tid. på radioen advarte noen svenske stemmer om en flokk villsvin på avveie. de sprang att og fram over veien et sted, så folk måtte gjerne passe seg. et øyeblikk føltes det som å være i et anna land. sverige er ikke norge, men likevel ikke eksotisk … men villsvinvarsel på radioen er ikke helt det samme som elgeskilt langs øde nordnorske veier.
eller?
det var det der med relativt da. alt er relativt. elg eller villsvin. hjemlig eller eksotisk.
det er i alle fall nok snø her til å minne meg om at jeg fremdeles er i Norden. om jeg skulle klare å glemme det. men alt er mulig, og alt kan skyldes på b12-mangel (og d-vitamin-mangel). det er fint å ha noe å skylde på. enn så lenge.
og snøen holder stand, og sikkert ikke har dratt for godt ennå. det er jo bare mars. gåsunger and all til tross, det er bare mars.
jeg er sliten for tida. vårslapp, eller litt i manko på b12 og d-vitamin. men legen fikser. imens hører jeg joanna newsom om igjen og om igjen. jeg hører henne synge om hvordan hun hatet å lukke døra for baby Birch, hvordan man, på en god dag, kan se enden herfra; hey hey hey, the end is near, og ingen andre kan få hey hey hey til å høres så sårt og ekte ut, tenker jeg. jeg hører joanna synge om vannet, hvordan det går djupt ned når det ikke sprer seg ut; it runs deep, my darling, where it don’t run wide, og tenker at joanna aldri blir ferdig med vannet, og jeg skjønner det han sa den gangen om at hun var vann, om hun skulle være et element ville hun vært vann. selv sier hun at hun er jord. jeg kunne se den, jeg tenkte at jeg kunne høre det også. kanskje er det så enkelt at jord trenger vann. jord uten vann er ørken, dødt.
og aller mest hører jeg henne synge om å grave seg en plass i Edens hage, et sted der det ikke er trær og gress, et sted der ikke finnes frukt og synd, bare jord og vann; it was dirt and dirt is all the same, jord er jord, vi kommer fra det, vi blir det igjen til slutt; i believe in innocence, little darling, start again.
og selv om jeg er trøtt og sliten klarer jeg ikke høre på meg selv og legge meg, klokka er halv ett snart og jeg er fremdeles våken, det ligger klær i senga mi jeg må legge unna, på ei av de sammenraste hyllene i skapet, i bokhylla står et glass med tannbørste og tannkrem, det er viktig å pusse tenner, tanntråd også. og aller helst vil jeg bare kunne legge meg her og nå, uten å måtte gjøre så mye først, det er så slitsomt å gjøre noe når man er sliten, hele kroppen prikker og kiler og øyelokkene glir igjen, å holde dem oppe er en kamp, og jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg alltid kjemper.
joanna synger
by the time you read this i will be so far away
og i bakgrunnen løper harpetonene opp og ned
og jeg skulle skrive om den nye plata, hvordan den er fin, men ikke sånn som Ys, ikke sånn at den gir meg hjertebank som de siste minuttene av Only Skin gjorde de første gangene jeg hørte dem og verden snurret rundt og kom nærmere
men så kommer ’81
og gjør meg ordløs og plutselig helt i sync med den linja fra en anna sang som jeg har bært med meg i så mange år, the saltiest sea knows it’s own way to me, jeg skjønte den pluselig på et anna nivå. saltet, vannet. vi bærer havet i oss, alltid.
jeg så hun som spilte mora i den pakistanske (eller var det indiske?) familien i Syv Søstre på en kaffe-kafé idag, sånn ca samtidig som jeg brukte førti kroner på en mocha, og innså litt for seint at jeg heller burde brukt 29 på en ingefærte med honning. kanskje var det fordi jeg flashbacka at det tok litt tid; så for meg Syv Søstres herlige nittitalls-gym med Billeba i kontrastfylte neonfargede treningstights og treningsbodyer, alle de gule rommene, det ville sammensuriumet av dialekter; foreldre som snakka oslomål med et barn som snakka bergensk og et anna som snakka østfolding eller hvordan det nå var, ingen sammenheng i alle fall, ingen sammenheng overhodet.
og ute i sola med mochaen min og ei bok var det så varmt at jeg til slutt måtte ta av skjerfet mitt, jeg kunne sikkert klart meg fint uten cardiganen også, det er så varmt når sola skinner, effektiv varme sikkert over ti grader, pluss. det har blitt vår, vinteren har sluppet taket, den drypper fra tak, renner ned gjennom rør, lager store vanndammer foran dører og langs veier. vinteren slipper taket og alt blir lettere, bortsett fra å holde seg våken etter klokka fire (det må være all sola, alt lyset, et lite sjokk).
jeg er vårslapp, slokner før klokka elleve. hvordan jeg skal klare å holde meg våken på jobb i kveld er et mysterium. kaffe? sukkersjokk? adrenalin? eller bråket fra metallkonserten?
det er i alle fall litt sånn; hurra for grønn «kjøp billett»-knapp, takk Gud for vår og varme (so long til den verste oversiza-boblejakke/fem-kilo-tunge-polarjakke-infiserte vinteren, noensinne).
(og er det ikke litt rart hvordan jeg kan skrive alt med små bokstaver, men fremdeles, etter flere år med en innsikt som sier «jeg er ikke kristen, jeg tror ikke på Gud» ikke klarer å kaste fra meg følelsen av det er noe fundamentalt feil i å skrive Gud med liten g. gud, liksom. så stusselig).
det er så rart hvordan man kan gå rundt en halv dag og være kjempetrøtt, men likevel ikke ville legge seg. jeg tror jeg aldri har villet legge meg. som barn ville jeg sikkert ikke gå glipp av noe, nå vil jeg bare utsette neste dag litt til. ikke at det hjelper, den kommer uansett, og når man ikke sover nok må man bare møte den tilsvarende trøttere. det er så ulogisk.
men jeg er jo kvinne, det er klart. logikk var aldri vår sterke side.
oh, den 8.mars-relaterte ironien. kontekstfordreining på høyt nivå.
(jeg liker Eia bedre som komiker, alle problemer jeg nå hadde med Team Antonsen til tross)
tingene som ikke er 