tingene som ikke er

Måned: april, 2010

pausemusikk IV


When it was dark,
I called and you came.
When it was dark, I saw shapes.
When I see stars, I feel, in your hand,
and I see stars,
and I reel, again

hadetbra Ludvigsen

jeg er trist

og tror Kongen kommer denne gangen

jeg og mine overnaturlige krefter

strikes. again.

edit: jepp. nøkkelen helt nederst på bildet er bøyd. to måneder senere og den nye nøkkelen knekker. i samme nøkkelhull. jeg skylder såklart på det, og ikke på meg selv.

some songs i used to know

jeg har begynt å høre på musikk jeg hørte på før. en artist, en gruppe, en sang, og jeg kjenner at jeg blir leda enda et skritt tilbake, til noen jeg hadde glemt litt av, til sanger jeg enda kan utenat. i natt hørte jeg på revelling/reckoning, der Ani Difranco synger but in a garden of simple, where all of us are nameless, you were never anything but beautiful to me og so we’re led by denial like lambs to the slaughter, serving empires of style and carbonated sugar water, sanger jeg elska intenst da jeg var atten, nitten, og så var det noe som fikk meg til å tenke på Elliott Smith, jeg hørte mye på Elliott Smith, 2004 til 2006 i alle fall, jeg tok busser rundt i Tromsø, fra Kvaløya til Universitetet, fra Universitetet til Kvaløya, eller til byen, eller til Tromsdalen, og jeg hadde en discman og brente plater, jeg hadde ørepropper jeg kjøpte på flyplassen i Amsterdam på vei hjem fra Mexico (for de jeg kjøpte på veien til funka aldri, jeg drassa rundt på de i tre uker, med kvitteringa og et håp om å få bytta) og ordentlige plater, ofte hadde jeg Either/Or med meg, så ofte at jeg drømte om Elliott flere ganger, ofte urovekkende drømmer, jeg husker en gisselsituasjon for eksempel, eller et bankran, eller noe med en pistol i alle fall.

hadde discmanen kunne scrobbla hadde statistikken min sett ganske annerledes ut.

det hadde vært mer Alameda, for eksempel.

oslo om våren

jeg har gått rundt å småhata oslo hele uka. eksosen, stresset, den endeløse rekka med kafébesøk og kaffekoppper som aldri ser ut til å ta slutt (jeg vil hjem til folk, hvorfor skal alle alltid sitte på kaféene hele tida, der musikken ofte overdøver og kaffemaskinene bråker og folk snakker og snakker så du får hodepine?).

så ble det lørdagskveld og vi dro på konsert, dansa, dro på revolver, jeg ble trøtt, kjeda meg litt, log av fulle folk, bestemte meg for å våkne opp med dansing igjen, og så bestemte noen på revolver seg for å spille Hissing Fauna, Are You The Destroyer og det var Heimdalsgata Like a Promethean Curse, det var Gronlandic Edit, det var A Sentence of Sorts in Kongsvinger: is it a solar fever? det var kort og godt en suksess. det skal ikke mer til. litt of Montreal midt på natta og jeg trenger ikke mer for å tenke at livet er ca perfekt.

og så kom i dag. det var søndag. sol. jeg tok sykkelen som har hatt en hard vinter og sikkert trenger litt luft i bakhjulet, og rusthjelp, og som på en eller annen måte har fått turkis maling kasta over seg i løpet av vinteren, eller våren, og jeg sykla avgårde mot Grünerløkka, jeg la igjen beskjeder på telefonsvareren til Namra som var opptatt med å spille bass, jeg møtte gamle venner, en hel gjeng og glemte igjen kameraet på qba da vi dro opp mot Birkelunden for å dra på markedet, bare at sålangt kom vi oss aldri, vi drakk bottomless coffee på The Nighthawk Diner (og de andre spiste kaker og jeg tenkte at noen ganger skulle jeg ønske jeg ikke var så vegansk, men samtidig er det færre fristelser å unngå på denne måten så det er like greit), og kameraet mitt var ikke stjelt men lå i disken på qba og det er karma, det er karma baby.

og planen min begynte å vakle litt. oslo om våren, om sommeren, det er ganske ålreit. det er folk, det er sykkelturer rundt i byen, det er søndagsmarkeder, kaffer, parker, varme netter, fest. det er et liv som er fint og lett og leve. men det er dette jeg alltid gjør, jeg klarer aldri å gi slipp på ting, selv om de ikke er mer enn ok er det så mye lettere å holde fast på ting, folk, steder, enn å gjøre en endring, bryte opp. jeg elsker oslo for dette året. men jeg kan ikke fortsette å være så opphengt i ha det likt hele tida. jeg kan ikke fortsette å henge meg opp i å holde på øyeblikket jeg har her og nå, og legge alle andre planer og alle andre ting på is fordi dette er noe jeg kjenner, fordi dette er noe som er trygt og fint og bra, fordi forandring alltid har frika meg ut; jeg har grått for nedhogde grantrær som alltid hadde stått der, over ting jeg har mistet, over ting som forsvinner, endres, ikke lenger er slik jeg ville ha det. og det er jo bare frykt for å miste kontrollen, som om man har kontroll over noe som helst, man har jo ikke det, man kan prøve, man kan ta valg, man kan bestemme seg for det ene og det andre men kontroll er det ingen som har.

man kan bare flyte med. ta valg. gå inn for å oppleve mest mulig. det trenger ikke være på andre sia av jorda. men om det er det man vil, så må man jo bare gå for det. ikke sant?

how many feet are in a minute?

jeg digger mates of state

(hence tittelen til forrige innlegg)

så jeg surfa youtube etter en fin video. de har helt ærlig ikke så mange av dem. men jeg fant denne, og den fikk meg til å le høyt der jeg satt og spiste ciabatta med banan og honning og kanel til frokost i dag.

og det ferdige produktet? instant classic!

i got this feelin’

det er sol, det er vår, det er nesten sommer, det er 12 grader, varmere i sola og hadde jeg bodd i nord fremdeles hadde jeg aldri i verden kalt dette for «vår», jeg hadde sagt «sommer!» selv om det ikke var grønt på trærne, for det finnes ikke egentlig vår der jeg kommer fra, våren er det som skjer når snøen smelter og når den er ferdigsmelta og det lukter råttent gress og veiene er bare og det renner små elver ned byens eneste ikke-asfalterte vei, som tilfeldigvis er veien rett utafor huset mitt, da er våren over og sommeren her, og 12 grader kvalifiserer, da har det blitt mer sommer enn vår

men jeg er i oslo. her kaller vi det vår.

og lungene mine er tette, enda jeg har svelget unna antibiotikatabletter sia lørdag. det tar så lang tid å få alt unna, det er støvet og eksosen tror jeg, det hjelper ikke på å rense opp, jeg kjenner at jeg trenger mer luft, at jeg bør komme meg ut av denne downtown oslogryta jeg bor i, inhalerer hver dag og hver natt

det skjedde noe etter b12-sprøyta. jeg klarer å tenke igjen. jeg klarer å se lenger fram i tid. jeg har begynt å få tilbake viljen til å endre på ting. og jeg har skjønt at jeg må komme meg vekk litt. jeg vet ennå ikke hva jeg vil med livet mitt. sånn, jobbmessig. og det er jo det man maser om hele tida, ikke sant, få en jobb, tjen penger, ha en sikker pensjonsframtid i møte. men jeg vet ikke. jeg klarer ikke se meg selv gjøre noe sånt, en jobb, ikke helt ennå, ikke helt tydelig. jeg tror jeg må få unna litt av verden først. tenker at litt anna perspektiv, andre mennesker, andre steder, det er det som må til. det kommer til å si meg noe. gjøre meg klar for å ta ting på alvor. da jeg var så lei av skole og teori i fjor at jeg ikke brydde meg om karakterer, at jeg ikke klarte lese teoritekster og forstå dem lenger, så var det egentlig ikke det som var problemet, at jeg var lei. det var hjernen som ikke fungerte. som begynte å tråkke i sirup. og nå gjør den ikke lenger det. nå tenker den litt på teori igjen, tenker at det ikke var så dumt egentlig, og kanskje ble master litt mer fristende nå, nå som jeg kan tenke igjen og forstå ting. bare bygg opp konsentrasjonsevnen igjen, så er det ingen hinder igjen.

men først må det bli mer verden.

det hadde ikke gjort noe

ikke at det er så lenge igjen nå. takk guder og gudinner for det.