fra bypåsken

Sufjan Stevens laga en hel boks med nye og nytolkede julesanger. det er min absolutte favoritt av alle juleplater i hele verden, med Desemberban på en god andre, muligens tredjeplass (lurer på om ikke musikken fra Tre nøtter til Askepott trenger å bli skvisa inn imellom der et sted, eller muligens Reisen til Julestjernen, eller Rockeulven, men den har strengt ikke så mye annet å gjøre med jula enn by association). av en eller anna grunn har ikke påska samme kommersielle tilsnitt. og det er litt rart. her kan man jo virkelig kjøre på med fortivelse, glede og sorg. i alle fall i et kristent perspektiv. død og oppstandelse. halleluja.

men den eneste sangen jeg tenker på er påskemorgen, slukker sorgen og kanskje den der «Jeg» har så mange blomster men ingen å gi dem til, eller de skulle til Jesu grav med graven den var tom, han var ikke der. vi sang den på søndagsskole. så hadde vi palmesøndagstog opp kirkegulvet. det hadde jeg faktisk glemt helt til nå. det er som de der kakene til Proust. ting dukker ikke opp før man begynner å tenke på dem, eller tenker på noe som minner deg om det, eller ser noe, eller lukter noe, det er som regel lukta som trigger, vi ser ting hele døgnet, men det er ikke alt som lukter like sterkt, jeg kan se gress og høre måser hvorsomhelst, men med en gang det lukter litt hav eller nyslått gress er jeg hjemme, rett ved havet, og måsene er de samme som kom tilbake til øya år etter år, og gresset er det samme som vokser opp like utrettelig, sommer etter sommer.

Reklame