lørdagslyd: Basement Jaxx – Romeo

one from the vaults, ca

eller forrige tiår i alle fall, da vi midt-på-åttitallsbarna var kids. good times. kjipe også. seksten år og småbyjente. eventuelt fremdeles femten og ungdomsskoleelev. hadde ennå ikke fått bronkitt og astma. tårnene stod fremdeles i new york. håret mitt hadde farge i seg. vi spiste taco på lørdagene og leide filmer. av og til drakk vi. ingen hadde hørt om iNoesomhelst. usa hadde ikke reist flagget i Afghanistan. vi hadde overlevd y2k. jeg sovna til counting crows, drømte fremdeles at jeg kunne sveve over bakken.

(men hurrapåske, snart friiiii)

Reklame

foretrekker trær. eller vann. gresstrå. bølgan blå.

de siste sju dagene har jeg hørt 29 ganger på dead prez, 21 ganger på Joanna Newsom, 20 ganger på Ani Difranco, 18 ganger på The Magnetic Fields, 14 ganger på John Olav Nilsen og gjengen (jeg nekter å bøye meg for amerikaniserte bandnavn), 12 ganger på Scandianvian Music Group, 8 ganger på Kid Koala, 7 ganger på Talib Kweli

blant anna

de siste to dagene: alt for mye metall.

nå hører jeg en slags musikk fra et anna rom, det over tror jeg, de har nok påskenachspiel, og jeg kom hjem fra jobb for tjue minutter sia, ca tjue minutter, og egentlig irriterer det meg at de spiller musikk så høyt at jeg må høre det gjennom gulvet, men jeg har jo ørepropper så da er det vel egentlig ikke noe problem

og elleve og en halv time idag. jeg gleder meg til neste lønning. herregud, som jeg gleder meg. få ting kommer til å føles så velfortjent. jeg har passa på mye rart. en kom gående ned med kjøttrester i lomma. jeg skjønner jo hvorfor jeg aldri ble metallchick.

for eksempel.