oslo om våren
av vaarloek
jeg har gått rundt å småhata oslo hele uka. eksosen, stresset, den endeløse rekka med kafébesøk og kaffekoppper som aldri ser ut til å ta slutt (jeg vil hjem til folk, hvorfor skal alle alltid sitte på kaféene hele tida, der musikken ofte overdøver og kaffemaskinene bråker og folk snakker og snakker så du får hodepine?).
så ble det lørdagskveld og vi dro på konsert, dansa, dro på revolver, jeg ble trøtt, kjeda meg litt, log av fulle folk, bestemte meg for å våkne opp med dansing igjen, og så bestemte noen på revolver seg for å spille Hissing Fauna, Are You The Destroyer og det var Heimdalsgata Like a Promethean Curse, det var Gronlandic Edit, det var A Sentence of Sorts in Kongsvinger: is it a solar fever? det var kort og godt en suksess. det skal ikke mer til. litt of Montreal midt på natta og jeg trenger ikke mer for å tenke at livet er ca perfekt.
og så kom i dag. det var søndag. sol. jeg tok sykkelen som har hatt en hard vinter og sikkert trenger litt luft i bakhjulet, og rusthjelp, og som på en eller annen måte har fått turkis maling kasta over seg i løpet av vinteren, eller våren, og jeg sykla avgårde mot Grünerløkka, jeg la igjen beskjeder på telefonsvareren til Namra som var opptatt med å spille bass, jeg møtte gamle venner, en hel gjeng og glemte igjen kameraet på qba da vi dro opp mot Birkelunden for å dra på markedet, bare at sålangt kom vi oss aldri, vi drakk bottomless coffee på The Nighthawk Diner (og de andre spiste kaker og jeg tenkte at noen ganger skulle jeg ønske jeg ikke var så vegansk, men samtidig er det færre fristelser å unngå på denne måten så det er like greit), og kameraet mitt var ikke stjelt men lå i disken på qba og det er karma, det er karma baby.
og planen min begynte å vakle litt. oslo om våren, om sommeren, det er ganske ålreit. det er folk, det er sykkelturer rundt i byen, det er søndagsmarkeder, kaffer, parker, varme netter, fest. det er et liv som er fint og lett og leve. men det er dette jeg alltid gjør, jeg klarer aldri å gi slipp på ting, selv om de ikke er mer enn ok er det så mye lettere å holde fast på ting, folk, steder, enn å gjøre en endring, bryte opp. jeg elsker oslo for dette året. men jeg kan ikke fortsette å være så opphengt i ha det likt hele tida. jeg kan ikke fortsette å henge meg opp i å holde på øyeblikket jeg har her og nå, og legge alle andre planer og alle andre ting på is fordi dette er noe jeg kjenner, fordi dette er noe som er trygt og fint og bra, fordi forandring alltid har frika meg ut; jeg har grått for nedhogde grantrær som alltid hadde stått der, over ting jeg har mistet, over ting som forsvinner, endres, ikke lenger er slik jeg ville ha det. og det er jo bare frykt for å miste kontrollen, som om man har kontroll over noe som helst, man har jo ikke det, man kan prøve, man kan ta valg, man kan bestemme seg for det ene og det andre men kontroll er det ingen som har.
man kan bare flyte med. ta valg. gå inn for å oppleve mest mulig. det trenger ikke være på andre sia av jorda. men om det er det man vil, så må man jo bare gå for det. ikke sant?
tingene som ikke er 
Jeg var også på Revolver i går, og på løkka i dag. Megakult.
phett. du var kanskje på susanne sundfør på onsdag også? tilfeldighetene!
Ja, det var jeg faktisk. Tror jeg så deg etter konserten også.
ikke umulig. jeg var på jobb. gikk litt rundt. venta på at folk skulle komme seg ut. tror det går ned som et av de tregeste utstlippene noensinne. eventuelt DET tregeste utslippet noensinne. var du blant de som hang igjen til lysene hadde blinka og blinka og blinka og blitt skrudd på? :P
Så forskjellige vi er. Jeg må ha noen av ‘kjernetingene’ i livet på plass, men de er ikke stedsavhengige, og så lenge de ER der kan jeg bo og/eller oppholde meg hvor som helst. Jeg liker ikke følelsen av å gjenta meg selv, av å gå i mine egne gamle spor – jeg vil finne nye. Når jeg kjenner at ting blir for vant/trygt begynner jeg å tenke på å bryte opp eller forandre noe.
Jeg kan aldri BO i Oslo igjen, men jeg trives godt med hvert besøk. Jeg er spent på hva som skjer i livet ditt fremover. Hva du velger, hvor du blir/drar, hva du prioriterer. Du skriver bra uansett, og … det er bare noe med deg som jeg liker, sånn på bloggeavstand i alle fall.
You go girl!
Beviser vel bare at man kan være forsjellig og likevel ganske lik? :) Jeg skulle gjerne vært litt mer sånn jeg. Men vi har alle våre grunner. Jeg tror min sterke trang til å alltid holde fast på omgivelsene mine stammer fra noen altfor tidlige møter med døden, og innsikter om at ingenting er sikkert. Et utslag av dødsangst, kan man kanskje si. Jeg kan også bli lei av å tråkke de samme sporene om igjen og om igjen, og jeg drømmer alltid om å bryte opp, men samtidig er det vanskelig. Dette er gjenkjennelig, og jeg blir alltid så redd for å gå glipp av noe HER og NÅ. Eller gå glipp av MER av DETTE (jeg skulle ønske man kunne kursivere i kommentarfeltet). Jeg trenger å lære meg å gi slipp på ting, rettt og slett :P
takk. takk! og ja, jeg har store planer om å … go. bokstavelig talt. ;)
Jeg kjøpte en øl til etter konserten, ja. Bidro vel ikke akkurat til at folk kom seg raskt ut. Kjøpte meg også platen til Susanne på vinyl, og fikk den signert. Trivelig.
Var du på Band of Horses også? Da så jeg deg ikke.
ugh. tipsa dårlig gjorde dere også! fyfan :P nei, jeg jobba nede på sentrum scene da. kamelot og tre-fire andre metallband. ti over åtte til halv ett. som om tre ellevetimersdager på inferno ikke var nok. hei, nervøs latter.
Enig! Jeg liker bedre å være hjemme hos folk (eller meg) enn å gå på kafé hele tida. Det er hyggelig (og dessuten billigere for en fattiglus).
Jeg tenker en del over det siste du skreiv der selv. Hvorfor blir man her? Fordi det er så innmari LETT, selv om det kunne vært bedre å bryte opp. Men akkurat nå er det fint. Med sola og bysykkel og snart grønt gress.
haha, nettopp. billigere for fattiglusene! jeg liker kafeer, men … vel. too much of anything … man trenger lit variasjon, tenker jeg.
og ja. det er lettere å bli, det er lettere å ikke ta sjanser, ikke tenke lenger enn man må, ikke være gutsy. og det er i alle fall lettere når det endelig blir vår igjen og sola skinner og man kan sykle og det er venner overalt. jeg må riste meg selv litt løs fra denne trygghetsillusjonen jeg lever i. Oslo er fin nok, det er ikke det. men jeg trenger virkelig et avbrekk. generelt et norge-avbrekk. :)
Ja, det er vel bare å gå for det, selv om jeg ikke vil at du skal gå for det. Og forresten, om du noen gang skriver en bok eller flere bøker, så syns jeg at jeg skal være en liten bikarakter i boka di, sånn som nå, jeg likte å bli nevnt som Namra med bassen som du la igjen beskjeder på telefonen til. Helt fantastisk beskjeder også if I may say so.
i will return. solbrun, frisklufta og klar for nye eventyr.
Oslo er best! Oslo in my heart <3 Og det er også Of Montreal. Jeg dro på dagstur til Berlin for å se dem en gang. Det var fantastisk!
oslo er fin. i alle fall i sommerhalvåret. åååååh. er det EN konsert jeg angrer på at jeg aldri kom meg på er det den of Montreal hadde på John Dee for TRE år sia. herregud. jeg angrer så jeg dauer på meg.
sufjan stevens på rf kommer på en god andreplass. men tenk, of Montreal. John Dee. gud, for en match.
[…] det finnes vår her inne. det finnes kjærlighetserklæringer til årstida, våren andre steder, det finnes vår, uten at jeg vet hva en person som søker […]