oslo om våren

by vaarloek

jeg har gått rundt å småhata oslo hele uka. eksosen, stresset, den endeløse rekka med kafébesøk og kaffekoppper som aldri ser ut til å ta slutt (jeg vil hjem til folk, hvorfor skal alle alltid sitte på kaféene hele tida, der musikken ofte overdøver og kaffemaskinene bråker og folk snakker og snakker så du får hodepine?).

så ble det lørdagskveld og vi dro på konsert, dansa, dro på revolver, jeg ble trøtt, kjeda meg litt, log av fulle folk, bestemte meg for å våkne opp med dansing igjen, og så bestemte noen på revolver seg for å spille Hissing Fauna, Are You The Destroyer og det var Heimdalsgata Like a Promethean Curse, det var Gronlandic Edit, det var A Sentence of Sorts in Kongsvinger: is it a solar fever? det var kort og godt en suksess. det skal ikke mer til. litt of Montreal midt på natta og jeg trenger ikke mer for å tenke at livet er ca perfekt.

og så kom i dag. det var søndag. sol. jeg tok sykkelen som har hatt en hard vinter og sikkert trenger litt luft i bakhjulet, og rusthjelp, og som på en eller annen måte har fått turkis maling kasta over seg i løpet av vinteren, eller våren, og jeg sykla avgårde mot Grünerløkka, jeg la igjen beskjeder på telefonsvareren til Namra som var opptatt med å spille bass, jeg møtte gamle venner, en hel gjeng og glemte igjen kameraet på qba da vi dro opp mot Birkelunden for å dra på markedet, bare at sålangt kom vi oss aldri, vi drakk bottomless coffee på The Nighthawk Diner (og de andre spiste kaker og jeg tenkte at noen ganger skulle jeg ønske jeg ikke var så vegansk, men samtidig er det færre fristelser å unngå på denne måten så det er like greit), og kameraet mitt var ikke stjelt men lå i disken på qba og det er karma, det er karma baby.

og planen min begynte å vakle litt. oslo om våren, om sommeren, det er ganske ålreit. det er folk, det er sykkelturer rundt i byen, det er søndagsmarkeder, kaffer, parker, varme netter, fest. det er et liv som er fint og lett og leve. men det er dette jeg alltid gjør, jeg klarer aldri å gi slipp på ting, selv om de ikke er mer enn ok er det så mye lettere å holde fast på ting, folk, steder, enn å gjøre en endring, bryte opp. jeg elsker oslo for dette året. men jeg kan ikke fortsette å være så opphengt i ha det likt hele tida. jeg kan ikke fortsette å henge meg opp i å holde på øyeblikket jeg har her og nå, og legge alle andre planer og alle andre ting på is fordi dette er noe jeg kjenner, fordi dette er noe som er trygt og fint og bra, fordi forandring alltid har frika meg ut; jeg har grått for nedhogde grantrær som alltid hadde stått der, over ting jeg har mistet, over ting som forsvinner, endres, ikke lenger er slik jeg ville ha det. og det er jo bare frykt for å miste kontrollen, som om man har kontroll over noe som helst, man har jo ikke det, man kan prøve, man kan ta valg, man kan bestemme seg for det ene og det andre men kontroll er det ingen som har.

man kan bare flyte med. ta valg. gå inn for å oppleve mest mulig. det trenger ikke være på andre sia av jorda. men om det er det man vil, så må man jo bare gå for det. ikke sant?