tingene som ikke er

Måned: april, 2010

lørdagslyd: Florence and the Machine – Between Two Lungs

fordi jeg syns det er SÅ gøy å ha lungebetennelse og pustebesvær

fra sykerommet

tror halsen min er betent med virus

to dager med feberfrysninger, hodepine

mye søvn. ellers har tida gått til å se meg opp igjen på diverse tv-serier. go figure.

jeg er nå ajour med medium, ghost whisperer, ugly betty,vampire diaries,fringe, stargate universe, grey’s anatomy. gjenstår å sjekke ut siste episodene av community, private practice. house om jeg gidder. gjøre meg ferdig med charmed kanskje. herregud. god tid i alle fall! det har jeg plenty av.

Reklame

lørdagslyd: Basement Jaxx – Romeo

one from the vaults, ca

eller forrige tiår i alle fall, da vi midt-på-åttitallsbarna var kids. good times. kjipe også. seksten år og småbyjente. eventuelt fremdeles femten og ungdomsskoleelev. hadde ennå ikke fått bronkitt og astma. tårnene stod fremdeles i new york. håret mitt hadde farge i seg. vi spiste taco på lørdagene og leide filmer. av og til drakk vi. ingen hadde hørt om iNoesomhelst. usa hadde ikke reist flagget i Afghanistan. vi hadde overlevd y2k. jeg sovna til counting crows, drømte fremdeles at jeg kunne sveve over bakken.

(men hurrapåske, snart friiiii)

foretrekker trær. eller vann. gresstrå. bølgan blå.

de siste sju dagene har jeg hørt 29 ganger på dead prez, 21 ganger på Joanna Newsom, 20 ganger på Ani Difranco, 18 ganger på The Magnetic Fields, 14 ganger på John Olav Nilsen og gjengen (jeg nekter å bøye meg for amerikaniserte bandnavn), 12 ganger på Scandianvian Music Group, 8 ganger på Kid Koala, 7 ganger på Talib Kweli

blant anna

de siste to dagene: alt for mye metall.

nå hører jeg en slags musikk fra et anna rom, det over tror jeg, de har nok påskenachspiel, og jeg kom hjem fra jobb for tjue minutter sia, ca tjue minutter, og egentlig irriterer det meg at de spiller musikk så høyt at jeg må høre det gjennom gulvet, men jeg har jo ørepropper så da er det vel egentlig ikke noe problem

og elleve og en halv time idag. jeg gleder meg til neste lønning. herregud, som jeg gleder meg. få ting kommer til å føles så velfortjent. jeg har passa på mye rart. en kom gående ned med kjøttrester i lomma. jeg skjønner jo hvorfor jeg aldri ble metallchick.

for eksempel.

fra bypåsken

Sufjan Stevens laga en hel boks med nye og nytolkede julesanger. det er min absolutte favoritt av alle juleplater i hele verden, med Desemberban på en god andre, muligens tredjeplass (lurer på om ikke musikken fra Tre nøtter til Askepott trenger å bli skvisa inn imellom der et sted, eller muligens Reisen til Julestjernen, eller Rockeulven, men den har strengt ikke så mye annet å gjøre med jula enn by association). av en eller anna grunn har ikke påska samme kommersielle tilsnitt. og det er litt rart. her kan man jo virkelig kjøre på med fortivelse, glede og sorg. i alle fall i et kristent perspektiv. død og oppstandelse. halleluja.

men den eneste sangen jeg tenker på er påskemorgen, slukker sorgen og kanskje den der «Jeg» har så mange blomster men ingen å gi dem til, eller de skulle til Jesu grav med graven den var tom, han var ikke der. vi sang den på søndagsskole. så hadde vi palmesøndagstog opp kirkegulvet. det hadde jeg faktisk glemt helt til nå. det er som de der kakene til Proust. ting dukker ikke opp før man begynner å tenke på dem, eller tenker på noe som minner deg om det, eller ser noe, eller lukter noe, det er som regel lukta som trigger, vi ser ting hele døgnet, men det er ikke alt som lukter like sterkt, jeg kan se gress og høre måser hvorsomhelst, men med en gang det lukter litt hav eller nyslått gress er jeg hjemme, rett ved havet, og måsene er de samme som kom tilbake til øya år etter år, og gresset er det samme som vokser opp like utrettelig, sommer etter sommer.