brief bus stop

by vaarloek

det skjedde ting et sted i oslo i natt

jeg gikk hjem fra Fuglen og noe halvkleint og på veien kjørte tre-fire politibiler med sirener og blålys på taket forbi meg i full fart. de kom fra forskjellige kanter, skulle samme sted. the odds are.

det har blitt mai

jeg prøver å pakke noe sammen

jeg prøver å kvitte meg med ting

fan, alle disse tingene

jeg har kastet mitt sentimentale meg over bord, eller jeg har undertrykka henne nok til å overleve på bilder av ting som minner meg om noe. tingen havner i søpla. eller i en fretex-boks. eller hos noen andre.

jeg brukte første mai på å rydde opp etter skapkatastrofen totusenogti. plutselig lå alle hyllene på gulvet, alle klærne og, midtdelen som skiller hylledelen av skapet fra kleshengerdelen av skapet falt også ut, alt falt sammen, bunnen av skapet ligger nede på gulvet nå, det fløy støv og sagspon over alle de ca ni kvadratmeterne som allerede lider av å være overfylte med alt for mange ting.

så spiste jeg middag med Namra. vi stappa oss med indisk før vi drakk en kopp kaffe, underholdt oss med å ta bilder av hverandre med mobilkameraene våre. når jeg holdt kameraet over kaffekoppen så det ut som det var en måne i kaffen min.

jeg gikk hjem. dro på jobb. hørte ikke Jace Everett synge åpningslåta fra True Blood live. leste derimot en del der jeg satt og passa på jakkene. fylte de tomme rullene med tyvere tiere femmere enkroninger

and she said my life may not be something special, but it’s never been lived before

Advertisements