himmelen er alltid blå

by vaarloek

i dag er det søndag. det er sekstende mai. det har vært helg så lenge at jeg begynner å lure på om det er fredag igjen,  men det er tida som føkker med meg, det er tida som føles annerledes, som om de siste dagene har strukket seg ut, blitt lengre enn de egentlig er. akkurat som det neonlysende slimet vi lekte med på nittitallet kunne være både en klump og en lang lang versjon av seg selv, så kan tida også strekke seg og bøye seg og krølle seg sammen som en ball

og de siste dagers tid har strekt på seg. løftet hendene i været og strekt beina langt fram. det er bare søndag. i morra er det mandag. det er søttende mai. jeg skal jobbe på dagen, ikke gå i tog, ikke vinke til kongen som jeg gjorde i fjor. men det er greit. man ikke gjenta en opplevelse uansett. dette er den jeg har blitt nå. ingenting kan gjentas, jeg har lært den leksa nå. face up and sing. get on with things.