tilbakevendt

by vaarloek

nå burde jeg vel si noe igjen

men hvor begynner man

det er bare to uker sia sist, men det føles som en måned, et år, et lite liv

jeg reiste nordover med toget en solfylt onsdagskveld, og nå er det tirsdag, og det er solfylt, sola skinner på holmene nede i fjæra, skinner på havet mellom denne øya og de andre øyene, skinner på fjellene, og himmelen er lyse-lyseblå. to frikvelder på to uker, sist jeg hadde tid til å tenke var på toget nordover, eller bussen enda lenger nordover, jeg kom rett hjem til Festspill og opplæringsvakter, besøk, fullt hus. og det har vært så fint. det har vært to fantastiske uker. jeg lever ennå på adrenalinet og livet, og de fine folkene og de fantastiske konsertene og forestillingene, og at alt strengt tatt gikk ganske bra, og det som ikke gikk bra gikk liksom likevel. de er så fantastiske, disse Festspillene i Nord-Norge. resten av landet aner virkelig ikke. og de aner i alle fall ikke hvor fantastisk det er å være med, frivillig, være ildsjel, alle sammen jobber mot det samme mål for ikke annet enn heder og ære, snitter, kos og en real fest. litt for mye fest, kanskje. men verdt det.

og så er det kontrasten. sykehjemmet. det er litt for ferskt ennå. jeg må rekke å puste litt først.

og se Hulken slenge muterte hundebeist i trær.

Reklamer