vm i vims: i’m like soooo ready for you!

nabohunden springer inn og ut av rommet jeg sitter i, hopper opp i sofaen, speider etter noe, hopper ned, springer ut, kommer tilbake og stirrer intenst paa meg. hun kjeder seg, og vil at jeg skal underholde henne. i alle fall fram til hun naa plutselig ga opp det prosjektet og la seg til og sove oppaa en liten haug med klaer.

jeg laaner naboens pc. eller mac, det er vel en forskjell (og der hoppa Pepsi opp igjen og sprang ut av rommet. tydeligvis fremdeles paa jakt etter … noe). det er derfor det ikke finnes aa eller ae eller oe her. jeg finner ikke de norske bokstavene. de er sikkert her et sted, men mac’en er nok like amerikansk som eieren, og hun har dratt ut paa byen, saa det faar bare vaere. jeg skulle slengt meg med. hadde jeg bare hatt leg, liksom.

men en dag i Oslo og poff. kortmappa mi forsvant som dugg for sola. ikke funnet av verken Kiwi, Deli eller Seven. ikke funnet paa rommet. kanskje klarte jeg aa kaste den i soepla paa en eller anna maate. eller rote den ned i ei av eskene som rommer flyttelasset mitt. eller kanskje den dukker opp, like plutselig. jeg vet ikke. men jeg vet at dette ikke blir noe shoppe-og/eller Goeteborg-ferie likevel. jeg tror skjebnen ber meg spare penger, og heller satse paa stadig gevinst i det evigvarende yezz-lotteriet.

det kan jo skje.

alt kan skje.

eller: alt kommer til aa skje. bare kanskje ikke med deg.

Reklame

hei oslo, vi ses snart

jeg.hater.å.pakke.

det krever så mye … planlegging. valg. gjennomtenkning.

men det er kanskje sommersalg i oslo nå?

og jeg liker ikke at det er meldt så mye regn i oslo de neste dagene, mens det her hjemme skal bli sol og stigende temperaturer. jeg mener, det er ikke akkurat som om jeg har hatt en fin sommer, sånn værmessig sett. og det har jeg heller ikke hatt sia jeg var i singapore, så jeg syns de her andre nordlendingene her kan slutte å klage. de hadde knallvær i fjor, jeg lå ensom i oslo med vannkopper.

og da jeg var i singapore var det strengt tatt høst. det telles ikke.

så jeg er litt surkete. det går nok over, bare jeg lander på gardermoen, kommer meg inn og får unna alle eskene, får de inn i bilen og på vei nordover (kanskje sender jeg opp den rustne sykkelen også, så kan jeg pjuske på den, lære meg å bli handygirl) og sitter igjen med et utvasket rom. da tror jeg det hele kjennes bedre. og resten av langhelga kan brukes til chilling.

og en tur til Göteborg. om jeg så må dra alene. bare for å gjøre noe, liksom. før jeg blir tjuefem og bussbillettene koster mer. jepp, jeg har kasta bort de første tjueåra mine, om du ser sånn på det. rabattene jeg kunne benytta meg av har seila forbi.

men åkei. hva kan du gjøre, liksom. spist er spist. gjort er gjort. bygones.

en pris for dine hemmeligheter?

for lenge sia fikk jeg en sånn blogg-pris av ORDFRONT, eller Sylvi som hun også heter. jeg vet jeg har fått den av andre også, men jeg husker ikke akkurat nå (beklager, den/de det måtte gjelde).

det er en pokal i gull, med #1 inngravert. eller tegnet, strengt tatt. det er jo ikke en virkelig pokal, men en tegna internettpokal man kan copy-paste og sende rundt. og egentlig, egentlig er det bare en annen versjon av et velkjent internettmeme. poenget er at man skal avsløre noe om seg selv. hemmeligheter. og sende prisen videre, til sju andre. sju er jo et lykketall.

men jeg vet ikke hvem jeg skal sende den til, og jeg vet ikke helt hvilke hemmeligheter jeg skal avsløre. det er så mange. og på en måte, så få. og ingen av dem føles egentlig som hemmeligheter.

• at jeg er livredd, tildels paranoid, når det kommer til muggvekst i hus, for eksempel. det er ikke så veldig hemmelig.

• eller at jeg føler meg som en kronisk versjon av jeg-et i Dancing On My Own, og strengt tatt burde ha enormt mye hell i spill. jeg burde ha vunnet millioner nå. minst.

• kanskje er det en slags hemmelighet at jeg ikke er så vegan lenger. det har jeg kanskje ikke sagt noe om her. men jeg er kronisk dibbe-dari, ubesluttsom og vinglete. det var valget mellom å inkorporere litt ost, eller snikspise sjokolade. jeg tenkte det første var litt sunnere. og bedre for psyken. men jeg unngår egg, jeg gjør det.

• og jeg bestemte meg for å spise fisk igjen, fordi jeg tenker så mye på fisk, fordi jeg har lyst på fisk, fordi jeg føler at kroppen min og psyken min trenger fisken. så jeg spiste fisk. litt laks, litt stekt torsk .det var rart, men det smakte godt. så så jeg en dokumentar på NRK2. den het Overfiske i Austersjøen, og kan ses her. og så er det jo det med at fisk kjenner smerte og sånt. har følelser. og da er det liksom ikke så okay to eat fish likevel, cause they do have feelings. you know? jeg har hatt korte perioder der jeg har spist fisk sia jeg blei veggis. tilsammen har jeg kanskje spist én middels stor fisk de siste seks år. hva kan jeg si. jeg vingler (men ikke med kjøttet. vingler ALDRI med kjøttet. sånn, kjøttet fra landdyr. og luftdyr. og havdyr, som ikke er fiskedyr. det er så deilig med inkonsekvens!)

• (dette er ingen hemmelighet, men nå er det plutselig så mørkt at jeg kjenner høsten nærme seg, og det er litt fordi at sola har snudd og litt fordi det er ganske overskya, og jeg syns det er litt deilig og litt skremmende på en og samme gang)

• at jeg har dårlig samvittighet for alt jeg ikke har gjort, ca konstant. det går sakte, men sikkert rette veien for å rette det opp. haugen blir mindre, ikke større. akkurat som en haug skal.

• at jeg er redd jeg er for tafatt til å få satt prosjektene mine ut i livet. men nå er jeg jo hjemme og jobber og sparer opp penger, så det lover godt. gjør det ikke? one down, et par-tre-fire-fem-seks-sju-åtte-ni-ti-elleve-tolv …. igjen. woop!

• og at det ikke er noen grunn til å prøve å nekte for at jeg er en gjennomført idealist og optimist, selv om verden kan gjøre meg så frustret og sint og menneskefiendtlig og pessimistisk på våre vegne at jeg glemmer det av til. men det er kanskje nettopp derfor det skjer. fordi jeg tror det kommer til å gå bra, at det går den rette veien, at jeg blir så nedfor og skuffa over oss, over systemet, gang på gang på gang.

på gang.

what the Stars said

det er så gøy å være forkjøla

særlig når det er i lungene

og det er lørdag

og sol og klar, lyseblå himmel ute, klokka halv sju på en lørdagskveld

laughing my ass off it’s so funny!

men det er greit. jeg har via sommern til å jobbe, stort sett. jobbe, gå en tur i marka, jobbe, drikke litt kaffe på kafé, jobbe, bli syk, jobbe, bli litt syk på ny, jobbe, jobbe, jobbe. det er greit. jeg var innstilt på det. jeg følger en plan. jeg kan ikke huske sist jeg gjorde det. bestemte meg for noe og fulgte planen, istedet for å bare … gjøre noe, fordi jeg ikke kom på noe bedre å gjøre. eller fordi jeg ikke turte å gjøre det som helt klart var bedre å gjøre enn det jeg gjorde.

så det er greit. jeg jobber. den imaginære lyden av penger som triller på kontoen min holder meg gående. særlig når det er kveld og helg. du vet, tillegg. det holder meg i alle fall gående. og så den der rare følelsen av å bidra litt. gjøre noe viktig. noe som, du vet, betyr noe.

som da jeg gikk bort til A i rullestolen, foran vinduet med den trasige utsikta, og strøyk henne over håret og smilte og spurte «går det bra?», og hun lyste opp og smilte og sa «ja!» og «det e så godt, at nån kommer bort, og bryr sæ om mæ», som om det ikke var en selvfølge at noen skulle det, enda de var betalt for å gjøre nettopp det. men det er jo ikke derfor jeg bryr meg. jeg er kanskje her for å tjene penger. men det er ikke pengene jeg bryr meg om.

så det er verdt det. helt klart. innimellom må man brenne litt. helst fra en ende om gangen.

THAT GRRRL THINKS SHE’S THE QUEEN OF THE NEIGHBOURHOOD

i got news for you

SHE IS

Bikini Kill. og et innslag av kinesisk ballett, for å fortsette på den fine tråden fra forrige innlegg som ble sensurert bort fra youtube, føkkings kinesiske patriarkalske diktatur (holder vi en knapp på). lovin’ the combo!

fyfan. riot grrrls 4 life!

nååh, se på de søte hiptserkidsa, 'a!

det vi elsker

frihet

mest av alt

ideen om frihet

«Some people complain about system: system is not good, they can’t do anything. It’s excuse. Freedom is in your heart.»

det har hun sagt, danseren og koreografen, en av de første transkvinnene Kina anerkjente offentlig, Jin Xing, født xy (hun har bein i nesa, kan jeg si, den hyggeligste stjerna jeg har møtt)

noen klager på systemet: systemet er ikke bra, de kan ikke gjøre noe. det er en unnskyldning. frihet er i hjertet ditt.

og det er sant, tenker jeg. det er kanskje det sanneste. frihet er ikke å kunne gjøre alt du vil. for hva vil du egentlig? hva skal du velge?  grenseløs frihet, si meg, hva skal du med det, hva skal du bruke den til?

vi er ikke laget for sånt. vi er laget for å leve i felleskap, for å følge rytmer, følge solas gang over himmelen, jordas rotasjon rundt seg selv, dag følger natt følger dag følger natt. det er rytmens sjel, gjentakelsen, rutinen, det som varer og varer, bærer et snev av evigheten i seg.

og vil du virkelig fri deg fra det?

(ja, jeg vet. xin lili er ikke teksta, og hvem skjønner vel kinesisk (jeg vet ikke om det er mandarin eller kantonesisk en gang. men det er interessant likevel)

get on the bus

står opp ti over seks

det er for tidlig

og det regner og blåser

og jeg skulle egentlig sykle

men, nei

bussen til jobb ca sju, som å være ti år tilbake i tid, høre noen snakke om «han der jay-z» i gangene

(og jeg skulle egentlig publisere dette før jeg dro. men jeg faila i å trykke på knappen før jeg måtte småspringe til bussen. eller gå litt fort, for å være helt ærlig)

et sted må det jo starte

og noen ganger sitter en setning fast i hodet ditt, og den kverner rundt til ordene bytter rekkefølge, følger etter deg, bukter seg mellom alle irrgangene i hjernen din, sammen med elektronene som skyter att og fram med beskjeder fortere enn du rekker å registrere, før du har tenkt tanken en gang har hjernen din gjort det, før du vet at du har tenkt tanken er den allerede tenkt og forbi, og hjernen er langt inne i den neste, et sted under bevisstheten din bestemmer den hva du skal gjøre, hvilken finger du skal løfte og hvilken du skal la ligge, hvor du skal vende blikket ditt, hva du skal gripe etter og prøve hardt å holde fast i, hvordan munnen din skal forme seg for å si det du ennå ikke vet at du tenker på å si

og du blir styrt, fra et sted dypere enn bevisstheten, og du tror du bestemmer alt selv men egentlig sitter det en liten sjåfør bakerst og nederst i kjelleren av hjernen din og trykker på knappene og morer seg, og derfor hender det at du gjør ting uten å helt skjønne det, eller ville det, derfor hender det at du gjør ting som du vet du burde la være å gjøre, fordi det er ikke du som gjør dem, ikke egentlig

og likevel må du holdes ansvarlig

og likevel må du ta ansvar

hvem vet, kanskje sitter sjela der, og ikke i hjertet og ikke i magen og ikke i halsen, kanskje gjemmer sjela seg med sine 21 gram et sted langt nede i hjernen din, mange etasjer under bevisstheten, trykker på knappene, trekker i trådene