en pris for dine hemmeligheter?

by vaarloek

for lenge sia fikk jeg en sånn blogg-pris av ORDFRONT, eller Sylvi som hun også heter. jeg vet jeg har fått den av andre også, men jeg husker ikke akkurat nå (beklager, den/de det måtte gjelde).

det er en pokal i gull, med #1 inngravert. eller tegnet, strengt tatt. det er jo ikke en virkelig pokal, men en tegna internettpokal man kan copy-paste og sende rundt. og egentlig, egentlig er det bare en annen versjon av et velkjent internettmeme. poenget er at man skal avsløre noe om seg selv. hemmeligheter. og sende prisen videre, til sju andre. sju er jo et lykketall.

men jeg vet ikke hvem jeg skal sende den til, og jeg vet ikke helt hvilke hemmeligheter jeg skal avsløre. det er så mange. og på en måte, så få. og ingen av dem føles egentlig som hemmeligheter.

  • at jeg er livredd, tildels paranoid, når det kommer til muggvekst i hus, for eksempel. det er ikke så veldig hemmelig.
  • eller at jeg føler meg som en kronisk versjon av jeg-et i Dancing On My Own, og strengt tatt burde ha enormt mye hell i spill. jeg burde ha vunnet millioner nå. minst.
  • kanskje er det en slags hemmelighet at jeg ikke er så vegan lenger. det har jeg kanskje ikke sagt noe om her. men jeg er kronisk dibbe-dari, ubesluttsom og vinglete. det var valget mellom å inkorporere litt ost, eller snikspise sjokolade. jeg tenkte det første var litt sunnere. og bedre for psyken. men jeg unngår egg, jeg gjør det.
  • og jeg bestemte meg for å spise fisk igjen, fordi jeg tenker så mye på fisk, fordi jeg har lyst på fisk, fordi jeg føler at kroppen min og psyken min trenger fisken. så jeg spiste fisk. litt laks, litt stekt torsk .det var rart, men det smakte godt. så så jeg en dokumentar på NRK2. den het Overfiske i Austersjøen, og kan ses her. og så er det jo det med at fisk kjenner smerte og sånt. har følelser. og da er det liksom ikke så okay to eat fish likevel, cause they do have feelings. you know? jeg har hatt korte perioder der jeg har spist fisk sia jeg blei veggis. tilsammen har jeg kanskje spist én middels stor fisk de siste seks år. hva kan jeg si. jeg vingler (men ikke med kjøttet. vingler ALDRI med kjøttet. sånn, kjøttet fra landdyr. og luftdyr. og havdyr, som ikke er fiskedyr. det er så deilig med inkonsekvens!)
  • (dette er ingen hemmelighet, men nå er det plutselig så mørkt at jeg kjenner høsten nærme seg, og det er litt fordi at sola har snudd og litt fordi det er ganske overskya, og jeg syns det er litt deilig og litt skremmende på en og samme gang)
  • at jeg har dårlig samvittighet for alt jeg ikke har gjort, ca konstant. det går sakte, men sikkert rette veien for å rette det opp. haugen blir mindre, ikke større. akkurat som en haug skal.
  • at jeg er redd jeg er for tafatt til å få satt prosjektene mine ut i livet. men nå er jeg jo hjemme og jobber og sparer opp penger, så det lover godt. gjør det ikke? one down, et par-tre-fire-fem-seks-sju-åtte-ni-ti-elleve-tolv …. igjen. woop!
  • og at det ikke er noen grunn til å prøve å nekte for at jeg er en gjennomført idealist og optimist, selv om verden kan gjøre meg så frustret og sint og menneskefiendtlig og pessimistisk på våre vegne at jeg glemmer det av til. men det er kanskje nettopp derfor det skjer. fordi jeg tror det kommer til å gå bra, at det går den rette veien, at jeg blir så nedfor og skuffa over oss, over systemet, gang på gang på gang.

på gang.